hits

Blogg

Skilsmisseboliger

Nettavisen skrev om «skilsmisseboliger» den 14.12, en boligløsning for familier med barn der foreldre har skilt lag. Andre medier har fulgt opp. Løsningen går ut på at barna har sitt eller sine soverom med gang, bad og bod midt mellom to leiligheter der foreldrene bor hver for seg. Dørene mellom barnas rom og leilighetene til foreldrene kan låses til den forelderen som i øyeblikket ikke har samvær med barnet. Løsningen er oppfinnsom og kanskje smart, men fortjener en grundigere diskusjon om de mulige ulempene som den kan innebære.

Den diskusjonen kan ikke tas uten å minne om debatten som raste om delt bosted tidligere i år. Mannsforum, som er en forening som fremmer menns rettigheter i barneomsorgen gikk hardt ut med påstander om at konfliktnivået mellom foreldrene ble redusert, barnas psykiske helsetilstand ble bedre og relasjonen mellom barna og foreldrene ble styrket ved at barna bodde hos begge foreldrene i stedet for bare hos den ene. «Forskning viser» var begrunnelsen og de henviste til en serie forskningsrapporter som skulle dokumentere påstandene. En av rapportene, Warshak-rapporten fra 2014 var en av rapportene det ble henvist til. Warshak-rapporten forsøkte å demme opp for den stadig økende oppfatning blant både lek og lærd at det er skadelig for små barn å overnatte hos far etter samlivsbrudd. Hovedkonklusjonen i rapporten er imidlertid at verken delt bosted eller overnatting hos samværsforelderen er skadelig for barn, heller ikke for små barn. Debatten førte forøvrig til en endring i barneloven der delt bosted står oppført først av flere løsninger og blir tolket som at dette er den foretrukne løsningen.

Kritikerne av delt bosted har argumentert med at det er slitsomt for barn å flytte fra den ene til den andre forelderen annen hver uke og at ordningen forutsetter at det er noenlunde fredelige forhold mellom foreldrene siden den krever nært samarbeid om barna. Når man går gjennom forskningen forøvrig på området fremkommer det at konfliktnivået bør være lavt for å lykkes. Det er også vanskelig å finne belegg for at delt bosted har de helbredende virkninger som tilhengerne påstår. I California og Australia der lovgivningen fremhever delt bosted i teksten ble dette ofte løsningen for familier der betingelsene ikke var tilstede. Oppfølgingen av 100 barn i California med delt bosted der foreldrene var i konflikt med hverandre viste at barna ble nedstemte, trakk seg tilbake, hadde høyere grad av sykelighet og var mer aggressive enn andre barn.

 Så hva med de nylig foreslåtte skilsmisseboligene? De løser åpenbart problemet med at barna ustanselig må flytte fra den ene til den andre. Den løser problemet med to sett av tøy og leker og de kan beholdet de samme lekekameratene og gå på samme skole. Men hvilke virkninger har det på barna at mor og far bor på hver side av soverommet dersom foreldrene er i konflikt? Risikerer de å bo midt mellom to skyttergraver. Øker den intime boløsningen risikoen for at barna blir brukt i maktkampen mellom dem, et fenomen vi vet forekommer i konfliktfylte skilsmisser? Hvordan påvirker det foreldrenes forhold til hverandre at de møtes i korridoren daglig? Kan det utløse krig? Og vi må også spørre hva som kan skje når den ene foreldre skaffer seg ny kjæreste som trer inn i intimiteten som boløsningen innebærer. Kan en slik boligblokk bli stigmatisert og barna som bor der blir mobbet? Får barna den ro og trygghet de trenger etter at mor og far har gått fra hverandre?

Slik er skilsmisseboligene tenkt å være:

Vi vet ikke. Når forholdet mellom foreldrene er konfliktfritt og det råder fred og fordragelighet kan alle bostedsløsninger sikkert fungere, også denne. Den kan til og med ha fordeler ved seg. Men hvor ofte foregår en skilsmisse konfliktfritt? Ikke ofte. Men det skjer. Vi kan tenke oss ektepar som har langsomt innsett at de har glidd fra hverandre og begge er enige om at det er best for alle å gå hver til sitt. Vi kan også tenke oss et par som ikke tror det er sunt å henge sammen i 50 år. Mennesket trenger variasjon og mannen er skapt for å spre sine gener. Et slikt par tenker kanskje at de bidrar til artens utvikling når mannen sprer genene sine til flere kvinner og at kvinnen yter sin skjerv med å motta gener fra flere menn. Det er kanskje noen, men ikke mange. Og så har vi selvfølgelig de som skiller seg fordi de er forbannet på hverandre av en eller annen grunn, men som er fornuftige nok til å bli ferdig med det og slutter fred av hensyn til barna. Og det er jo bra.

Skilsmisseboligene er foreløpig på planleggingsstadiet. Vi kan jo ikke se bort fra at de kan passe fint for noen spesielt interesserte.

Illustrasjon: Link Arkitektur

Maktbalanse og fredsprisen

Under Fredsprisutdelingen i år satt statsminister Erna Solberg og smilte fårete og unnlot å klappe i de passasjer fra prisvinnerens tale som ikke var i overensstemmelse med Norges og NATOs atompolitikk. Den baserer seg på at det må være likevekt eller maktbalanse i atomvåpenstyrke for å kunne oppnå reduksjon av våpenarsenalene. Dette er blitt en sannhet, nærmest en naturgitt doktrine, som ingen politikere ser ut til å stille spørsmål ved.

Men er det sant at mennesker i konflikt må være i maktbalanse for å redusere eller løse konflikten? Vi kan se at det er en slags logikk i påstanden. Hvis den ene parten ?gir seg?, altså ensidig reduserer våpenarsenalet ser vi for oss at motparten kaster seg over taperen og uskadeliggjør ham. Derfor må man for all del ikke la motparten få inntrykk av at man er svakere enn oss. Det er en ganske barnslig teori. Som småbarn i sandkassa som slår hverandre i hodet med spaden før de lærer hvordan man løser problemer. Men spørsmålet er om den er sann ? denne teorien.

La oss for sakens skyld forestille oss at toppolitikerne i NATO-landene er medlemmer av menneskearten. Det er ikke meningen å være sarkastisk. De er selvfølgelig mennesker men det er ofte slik at vi sjelden tenker på dem som mennesker, bare som politikere. Automater som henter kunnskap fra partiprogrammene og sannhet fra levra, det organ noen av dem snakker fra. Men hvis vi altså tenker oss at de er mennesker, må vi også anta at de fungerer som mennesker. Det trivielle er jo at de spiser og sover, har sex, koser med barna sine og tar et glass vin til maten. Men løser de konflikter også som mennesker flest gjør det? Vi må tro det. Men mennesker løser vanligvis ikke konflikter ved å oppkonstruere maktbalanse for deretter vekselvis å knige ned konflikten, (som busser gjør med høyden for at vi skal få kortere avstand opp til inngangstrinnet.

Nei, mennesker flest løser ikke konflikter på denne måten. Mennesker flest løser konflikter ved at den ene parten, den kloke, legger ned stridsøksa, shaker hands og blir enige med den andre om hvordan man skal omgås hverandre i framtida. Vi ser ikke at den andre parten, den dumme, svarer med å plante neven i fjeset på den kloke. I alle fall meget sjelden. Og hvis det skjer kan vi være sikre på at den dumme, han som slår, enten er full, går på stoff eller er mentalt ute av balanse.  

Siden mennesket deler mesteparten av sitt genetiske materiale med andre dyr, f.eks. hunden kan det være lærerikt å skjele til hvordan hunder løser eventuelt ikke løser konflikter. Når to hunder, gjerne hanhunder møtes kan det oppstå konflikt. Bevares. De kommer innledningsvis i maktbalanse ved å snerre, bykse mot hverandre, glefse og bjeffe så eierne haler i halsbåndene for å forhindre katastrofe. Da kan to ting skje. Det ene er at den ene hunden, den kloke, legger seg ned slik at maktbalansen oppheves. Den andre hunden, den dumme, blir som regel klokere og trolig litt forundret legger den seg ned også, mens de slikker hverandres ører. Konflikten er over. Det andre som kan skje er at begge hundene, de dumme, intensiverer maktbalansen, snerrer, bykser, glefser og bjeffer enda mer så eierne ramler i bakken av skrekk. Konflikten er ikke løst. Det er krig.

Budskapet fra barnepsykologen er at toppolitikerne bør gjøre som de normale menneskene og kloke hundene. Den klokeste legger seg ned først og den andre kommer etter. Hvis atommaktene, NATO og statsminister Erna Solberg hadde visst hvordan normale mennesker og kloke hunder vanligvis løser konflikter kunne hun smilt ekte og applaudert for de passasjer i fredsprisvinnerens tale som da hadde vært i overensstemmelse med Norges og NATOs atompolitikk. 

Ørefik som "skuls"

«En god gammeldags ørefik er noe de aller fleste mannfolk forstår», sa Frp-statsråd Per Sandberg om å svare på seksuell trakassering til VG her om dagen. Han utdyper rådet sitt med å si at «..han har forståelse for at det kan være vanskelig å klappe til sjefen, men at det kan være nødvendig.». Det er vel kanskje greit å vite at han forstår hva en ørefik betyr hvis han som medlem av den politiske elite, sjef og maktmenneske en gang i fremtiden skulle trakassere noen med en ærekrenkende atferd. Rådet kom trolig fra levra som er FrPs eneste kjente sannhetskilde i motsetning til «sosionomgnål og forskning» som er gammeldags ifølge FrPs akademiske oppmann Christian Tybring-Gjedde i Dagsnytt 18 her forleden.

Men at Sandberg vet hva en ørefik betyr fikk vi egentlig en anelse om da vi leste i hans egen biografi «Mot min vilje» at han var nødtvunget til å be om unnskyldning etter at han ble idømt 3000 kroner i bot for å ha skallet ned en asylsøker på fest. Hva asylsøkeren lærte av behandlingen vites ikke. Det er uklart om Sandberg er villig til å utvide de trakassertes repertoar til også å omfatte nedskalling. Det vi imidlertid vet er at ørefiker og kanskje også nedskalling kan være straffri som reaksjon på ærekrenking, som i juridisk språk heter retorsjon som er latin og betyr «å dreie tilbake». Bestemmelsen i straffelovens § 228 dreier seg i midlertid om at en legemsfornærmelse eller ærekrenkelse kan være straffri dersom den er gjengjeldt med omtrent samme mynt slik at saken er «skuls». Sextrakasseringen, som i høyeste grad er ærekrenkende, blir altså straffri dersom den gjengjeldes med en handling som er jevnbyrdig med ærekrenkelsen. En ørefik kan altså «skulse» sextrakassering ifølge jurister.

Nok av jus. Hva med de samfunnsmessige implikasjonene av å gjengjelde en ærekrenkelse med en ørefik. Nestleder i Arbeiderpartiet Hadia Tajik velger en politisk innfallsvinkel. Det skal ikke være opptil den enkelte kvinne å ta tak i seksuell trakassering, sier hun. Dette er et samfunnsproblem som må løses politisk ved f.eks. å etablere lavterskeltilbud for å melde fra om seksuell trakassering og å inkludere vern mot seksuell trakassering i likestillingsloven, tiltak som er en rettstat verdig.  

Fra en barnepsykologs ståsted fortoner Sandbergs metode seg som spesielt uheldig. Gjengjeldelse som foretrukket reaksjonsform har preget de mørke sider av barneoppdragelsen i århundrer. «Du må ta igjen gutt» har vært mantra hos den autoritære forelder uten å reflektere over at å bruke vold i rettferdighetens tjeneste legitimerer vold og bidrar til mer vold i samfunnet. Vi vet at FrP har vært tilhengere av fysisk avstraffelse av barn helt til det siste og fremdeles er det enkeltpersoner fra den kanten som forsnakker seg. Vi skal ikke glemme at det bare er 12 år siden Høyesterett avklarte en gang for alle at fysisk avstraffelse i oppdragende øyemed er straffbart etter den såkalte «klapsedommen». Tilhengerne har argumenterer med at de slår for at barnet skal forstå alvoret, ikke ulikt Sandbergs argumentasjon, men de reelle grunnene er annerledes. Intervjuer med foreldre slår entydig fast at slagene ble gitt i sinne fordi barnet hadde krenket dem som foreldre ved å være ulydige og at de mangler alternativer.

Strengt tatt er Sandbergs metode og fysisk avstraffelse av barn to sider av samme sak. Den krenkede kan bruke vold. Men når det er makten som krenker er den voldelige gjengjeldelse lovlig mens når makten er krenket er gjengjeldelsen ulovlig. Juridisk må det kanskje være sånn og det er en viss logikk i det. Men bør vi anbefale å bruke metoder som skader samfunnet som virkemiddel for å løse et annet samfunnsproblem? FrP ønsker denne strategien på flere områder. For eksempel mener de å skjerpe staffene reduserer kriminalitet, til tross for at vi vet at hard straff øker risikoen for gjentagelse av straffbare handlinger. For å stanse den økende volden i videregående skoler foreslår de å samle de voldelige ungdommene i egne klasser, til tross for at all tilgjengelig forskning forteller oss at volden øker når de samles.

Dannelse er et skjellsord hos ytterste høyre fløy. Likheten mellom barneoppdragelse og det å styre landet bør være å ha dannelse som grunnpilar. Dannelse i betydningen å være bevisste, engasjerte, myndige, handlekraftige og ansvarlige deltagere i det samfunnet vi lever i, for å sitere filosofene Per Bjørn Foros og Arne Johan Vetlesen i boka «Angsten for oppdragelse». Da blir beslutningene til beste for både individ og samfunn. Det motsatte er autoritær paternalisme med disiplinering som metode: «Gi ham en ørefik så slutter han å trakassere». «Bur de kriminelle inne så blir vi kvitt dem», «Samle dem i egne klasser så plager de ikke de andre elevene» er meget gode eksempler.    

Om utopi i barnepolitikken.

Skrevet sammen med Barnepsykolog Magne Raundalen

I Dagbladet den 29 august advarer Prof. Eivind Meland mot å tro at det å skape en traumefri barndom vil forebygge psykiske helseplager og rus i ungdom og voksen alder. I stedet slår han et slag for individuell behandling av psykiske helseproblemer og rus. Advarselen kommer etter en kronikk i Dagbladet den 25 august av Byrådsleder i Oslo Inga Marte Thorkildsen og Hovedstyremedlem i Oslo Høyre Bård Standal.

Utgangspunktet er at Thorkildsen/Standal referer fra Vincent Felitti og medarbeideres berømte studium Adverse Childhood Experience (ACE) der de samlet data fra ca 17400 pasienter ved Center for Disease Control (CDC) om hvordan barndomsopplevelse har påvirket helsen som voksne.

Kronikken til Inga Marte Thorkildsen og Standal tar spesielt for seg sammenhengen mellom traumeopplevelser og rus. Personer med traumeopplevelser debuterer tidligere og har større sannsynlighet for å utvikle rusproblemer enn andre. Hittil har det vært vanlig å se på rus, enten som en sykdom eller som karakterbrist og selvvalgt løsaktighet. Reaksjonen fra samfunnet har vært straffeforfølgelse.

Konsekvensene av ECE-studien har vært at rusproblemer etter traumeopplevelser i stedet tolkes som en ubevisst eller villet lettelse fra smerten i de posttraumatiske. Rusbruken blir dermed en lært og smertefull mestringsstrategi. De helsepolitiske konsekvensene av denne forståelsen er selvfølgelig å motvirke at barn utsettes for traumeopplevelser. Forfatterne foreslår traumebehandling, livsmestringstrening og hjelp til bolig og arbeid, men først og fremst å styrke barnevern og skole.

Meland kaller dette for utopisk barnepolitikk. Han hevder at omsorgsovertakelse eller støttetiltak med avlastningshjem osv. ikke er til barns beste. Derimot er det påvist sier han, at kompetanse-tiltak for foreldre virker.

Vi for vår del vil hevde at de fleste omsorgsovertakelser i Norge er vellykkede og har vært helt nødvendige for å redde barnets liv og helse på grunn av vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Foreldretrening med evidensbaserte programmet kan være meget vellykkede, men hvis barnet har vært utsatt for alvorlige traumer er det forskning som tyder på at barnet kan bli motstandsdyktige mot behandling. Det beste man kan gjøre da er å stanse traumene, og det vil ofte dessverre være å ta barnet ut av familien så raskt som mulig.

Ny rystende forskning hører hjemme her. I korthet konkluderer en rekke terapiforskere på en overbevisende måte at tidlig hjelp må bli kjernepensum i all barnepsykologi, fordi terapiforskning klart viser at de ikke klarer å hjelpe dem som kommer til terapitimen med en smadret barndom. Et godt eksempel er en studie av flere soldater med omfattende traumer som ble vår terapioptimisme til del, bortsett fra dem som bar på en rasert barndom. De hadde formet hjernenettverk som var resistente mot dagens terapitilbud. Budskapet fra barna var klart: "Se meg nå. Help meg når det hjelper"

En barnepolitikk som tar sikte på å redusere forekomsten av traumer hos barn ved å styrke barnevernet, redusere fattigdom og forebygge traumer er ikke utopi men realistiske og nødvendige politiske målsetninger.

 

 

 

Fra Charles Darwin til Sylvi Listhaug

I 1859 utga Charles Darwin sin mest kjente bok: "Artenes opprinnelse" eller som dens fulle tittel var: "Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg, eller begunstigede rasers opprettholdelse i kampen for tilværelsen". Hovedbudskapet i boka var at arter utvikler seg gjennom naturlig utvalg. Prinsippet er egentlig ganske enkelt. Det vil alltid oppstå naturlig variasjon av egenskaper og trekk i en art, f.eks. ved mutasjon. Mutasjon er spontane og varige forandringer i en arts gener. For eksempel ble noen sjiraffer født med lengre hals enn de andre individene i arten. Hvis denne egenskapen gjorde at individene fikk tak i blader som hang høyere opp i trærne kunne disse "nye" individene overleve. Hvis individene med kort hals, av en eller annen grunn, fikk vanskeligere tilgang til mat, ville de langhalsede individene formere seg mer mens det ville bli færre av de korthalsede og vi ville stå igjen med én "ny"art. Ny i anførselstegn fordi slike forandringer tar meget lang tid, kanskje titusener av år.

 

Men hva har dette med overskriftens spørsmål å gjøre? Hva er sammenhengen mellom Darwins teori om det naturlige utvalg og Sylvi Listhaug? Jo, misbruk av Darwins vitenskapelige funderte teori om artenes utvikling til å bli en sosialpolitisk ideologi, sosialdarwinismen. Strengt tatt hentet ikke sosialdarwinismen sin legitimitet fra Darwins utviklingslære men fra Jean Baptiste de Lamarck. Lamarck var før Darwin ute med sin utgave av utviklingslæren. Det de hadde til felles var at de var overbevist om at artene utviklet seg, men de var uenige om hvordan. Lamarck mente at gener forandret seg som følge av ervervede egenskaper. Eksemplet med sjiraffens hals blir av Lamarck forstått som at de sjiraffer som strakte hals og bestrebet seg på å nå de øverste bladene på trærne endret sine gener slik at avkommet kunne nyte godt av forfedrenes forbedrede egenskaper. Smedens barn får store hender er et omkvede som illustrerer det samme. Lamarcks teorier om artenes utvikling smittet over på det sosiale og politiske området gjennom neo-lamarckismen. Forbedrede egenskaper gjennom konkurranse på arbeidsmarkedet, i økonomi og sosiale forhold ville gjøre samfunnet bedre. I dette bildet antok man at konkurranse mellom individer førte til samfunnsmessig fremskritt. Konkurranse stimulerte til bedre egenskaper og hele samfunnet ville bli bedre fordi de som tapte gikk til grunne og kvaliteten på de som vant ble bedre.

 

Ayn Rand tok dette perspektivet helt ut i sin filosofi «objektivismen». Sentrale politikere på norsk høyrefløy har latt seg inspirere av Ayn Rand. Høyres Torbjørn Røe Isaksen var fasinert av Rand i ungdomsårene. FrP?s Siv Jensen, tidligere partieier Carl I Hagen og Sylvi Listaug dyrker Rand i sin politiske virksomhet. Objektivisme er læren om egoisme og individualisme. Egoisme dreier seg om å tenke og handle på en måte som tar sikte på å fremme ens eget ve og vel og som tar hensyn til andres ve og vel bare når det tjener egeninteressen. Derfor ønsker f.eks. regjeringen å finansiere hjelp til flykninger «der de er» fordi hjelpen de er villig til vil gi dem tjener regjeringens flyktningpolitikk.

 

Ayn Rand mente at mennesket er født «tabula rasa», dvs med blanke ark. Mennesket har derved uante muligheter når man "dyrker skaperånden, viljen til å stå på, produsere og få ting til å skje" for å sitere FrPU?s tidligere leder Atle Simonsen. Prososiale tendenser, spesielt altruisme, er en sykdom som er påført oss av samfunnet og må fjernes, sier Rand. Politisk kontroll som hindrer individet i å oppnå egeninteressen må fjernes. Mennesket som «det høyeste dyr» må prestere for å gagne seg selv og samfunnet fortsetter hun. Når Sylvi Listhaug beskyldes for egoisme når hun f.eks. nekter å bidra til å avlaste Italia med flyktningestrømmen fra Libya eller når hun foreslår å snu redningsbåtene og sende flykningene tilbake dit de kom fra, er det ingen beskyldning for henne fordi egoisme er en nødvendig politisk egenskap. FrPs og regjeringens opphevelse av restriksjoner på bruk av vannscooter med toppfart på 130 km/timen i indre farvann er også eksempel på politisk egoisme. Hensyn til andre er underordnet egeninteressen. Statlig regulering av scooterkjøring er brudd på individualismen.

 

I tråd med Ayn Rand fremmer egoisme både individet og samfunnet. Logikken er at det fører til en bedre verden hvis mennesket tillates å fremme sine egeninteresser uten å bry seg om virkningen på andre fordi alle andre også vil fremme sine egeninteresser. Markedsøkonomien er basert på det samme prinsippet. En rasjonell aktør i markedsøkonomien er definert som en person med egeninteresser. Markedet er en samling av slike aktører. Rettferdighet har ingen plass i markedsøkonomien.

 

Opposisjonen i Norge beskylder regjeringen for aktivt å ?ville ha? økte forskjeller. Representanter for høyresiden svarer at det ikke er så farlig med økte forskjeller dersom de lavtlønnede også får bedre økonomi. Men dette er ikke nødvendigvis å ?ville ha? forskjeller. Det er en helt naturlig konsekvens av en neo-lamarckantistisk tenkning ispedd retorisk hensyn til de svakeste.

 

Høyresidens politiske filosofi lener seg altså mot en misforstått utgave av Darwins utviklingslære om det naturlige utvalg, utlagt av Jean Baptiste de Lamarck som læren om artenes utvikling gjennom ervervede egenskaper, overført fra genutvikling til samfunnsutvikling av neo-lamarckistene og laget til et moderne politisk system av Ayn Rand. Det er liten grunn til å angripe Sylvi Listhaugs og andre på ytterste høyre fløys private moral for deres gjentatte egoistiske utspill. Det er riktigere å kritisere deres misforståtte  ideologi.  

 

 

 

 

 

 

Norsk kultur og kristne verdier

Publisert i Nordlys den 18.8.17

Politikerne konkurrerer om hvilket parti som har opsjon på den norske kultur. Debatten har gitt mange rare forslag fra geitost og torvtak til demokrati og likestilling. Eksemplene som fremkommer i debatten bærer preg av forslagsstillerens subjektive synsing etterfulgt av protester fra andre som synes noe annet. Men politiske ønsker om å bevare det norske er også farlig. Det er uklare grenser mellom en uskyldig debatt om norske kulturuttrykk og nasjonalisme. Vi ser det i fremveksten av ny-nazisme, høyre-populismen i vestlige demokratier, i Ungarn, i Polen og hos Trump. Og nå driver høyrekreftene debatten i Norge med venstresiden noe motvillig hengende etter for ikke å tape debatten og dermed stemmer.

Hva menes med verdier? Det må være det som er verdifullt. Norske verdier er hva som er verdifullt for Norge.

Men noe av det mer spesielle i debatten er kampen om kristendommen. At Krf fronter kristendommen som grunnmuren i norsk kultur er vel ingen overraskelse, Men det hele startet med det ustoppelige tordenskrall Sylvi Listhaugs religiøse bekjennelser med bestemorens kors rundt halsen og partienes besøk hos Visjon Norges sommerkonferanse.

Kristne verdier er det som er verdifullt for kristendommen. Jeg meldte meg ut av Statskirken da jeg var i begynnelsen av 20-årene. Jeg kunne ikke støtte de kristne verdiene og absolutt ikke tro på dem. Vi finner dem f.eks. i dogmet om verdens tilblivelse: Gud skapte verden på seks daget og hvilte på den syvende for seks tusen år siden. Han ødela den og valgte ut hun- og handyr av alle dyrearter og lot dem overleve i Noahs ark. Adam og Eva var med. Vi finner de kristne verdiene i befalingene som styrer kristenheten. "Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler" er en av dem. Denne befaling sendte misjonærer ut til folkeslag som trodde på andre guder og ble de største kulturimperialister verden har sett. Med løfter om evig liv lokket de folk til døpefonten og ødela deres opprinnelige kultur og levesett. "Du skal ikke ha andre guder enn meg!"er en annen verdi. Advarselen har ført til forfølgelser og drap gjennom hele historien. Norge ble som kjent kristnet med ei øks. Nerven i kristendommens trosgrunnlag er at Jesus ble født av en jomfru, hevdet at han var Guds sønn, gjorde noen mirakler, ble erklært gal og ble spikret fast til det korset som Listhaug har symbolsk hengende rundt halsen, drept men våknet opp fra døden og reiste til sin far, Gud, som bor i himmelen. Kristenheten venter fremdeles på at han skal komme tilbake til jorden og dømme levende og døde. De troende skal sendes til himmelen og de andre til helvete. Det var vanskelig for meg å akseptere disse kristne verdiene da jeg var ung og det er det fremdeles.

Politikerne hevder at den norske kulturen bygger på den kristne arv. Hva har vi da arvet? Vi har arvet det beksvarte syn at alle barn er født syndige og må frelses. Det førte til en barneoppdragelse i voldens og forsakelsens tegn, i moderne tid forkynt med kraft av biskop Ole Hallesby i sin berømte radiotale i 1954 der han befalte foreldre å tukte sine barn. Den velsignede volden ble først avviklet da moderne barnepsykologi trådte inn på arenaen med forskningsbasert kunnskap om barns utvikling og behov. Vi har arvet det pussige syn at man kan få forlatelse for sine synder dersom man bekjenner dem til en prest, riktignok mest brukt hos katolikkene, men som ligger som et støvete bakteppe også hos protestantene. Vi kan bare ane hvor mye dævelskap som er begått i kristen visshet om å få tilgivelse. Vi har arvet et kvinnesyn fra heksebrenningens tid da selvstendige og dyktige kvinner ble brent på bålet, en holdning som langsomt er blitt drevet tilbake med langvarig og hard kamp for likestilling og likeverd. Kampen er ennå ikke over.

Hva med de 10 bud?  Når vi ser bort fra de to første er de tilforlatelige, snusfornuftige leveregler som neppe er sprunget ut av kristen tro og dogmer men heller ut av dagligdagse erfaringer med organisering av et samfunn. Hva med budskapet om nestekjærlighet? Evnen til empati, kjærlighet til sine nærmeste og godhet for andre mennesker er en egenskap hos menneskearten som har vært en forutsetning for å overleve som art og er etablert hos oss lenge får kristendommen ble religion.

Er det mulig å finne det typisk norske? Norge så helt annerledes ut i f.eks. 1814 da vi fikk grunnloven, 1905 da vi ble selvstendig nasjon, 1940 ved krigsutbruddet, 1945 da krigen var over, 1968 da ungdomsopptøyene kom, 1994 da vi nedstemte medlemskap i EU og i 2017 for å nevne noen årstall. Norge fremstår forskjellig på alle områder. Er det noe i det hele tatt som er felles for alle disse årstallene innen språk, hva som var i fokus i samfunnsdebatten, innvandring, flyktningsituasjonen, matvaner, ferievaner, politikk, økonomisk situasjon, forskjeller mellom folk, idrettsprestasjoner, barneoppdragelse, musikk, teater, TV og religion for å nevne noen uttrykk som vi kan kalle kulturelle? Alt er forskjellig. Så hva er da den typisk norske kultur, det vi vil bevare? Alt og ingenting. Norsk kultur er det som folk som bor i Norge tenker, gjør og mener til enhver tid. Og den holdningen er det vi bør bevare.  

Fraværsgrense til besvær

Publisert i VG Nett den 20.7.17

For et skoleår siden innførte regjeringen nye fraværsgrenser i videregående skole. Elever med mer enn 10 prosent udokumentert fravær har ikke rett til halvårsvurderinger i faget eller standpunktkarakter. Og selvfølgelig virket det. Nedgangen i fraværsdager på nasjonalt nivå er på 40% og for timer på 33%. Statsråd Torbjørn Røe Isaksen er henrykt. De fleste toneangivende medier er også fornøyde. Dagbladet og Aftenposten koster til og med på seg en moralistisk vri når de henviser til den traurige hverdag for noen og enhver av oss som må karre oss på jobb selv om vi ikke alltid har lyst. Videregående skoleelever kan ikke være noe unntak. De er voksne mennesker som frivillig har valgt å gå på videregående skole.

 

Men bør vi være så fornøyde? Sammenligningen med arbeidslivet halter. Hvis vi ikke holder ut en kjedelig jobb kan vi i prinsippet bytte jobb. Når en videregående skoleelev mistrives på skolen kan han i prinsippet ikke bytte skole eller lærer. Fullføring av videregående er inngangsporten til utdannelse, jobb og trygg økonomi. Og skolen er det eneste offentlig virkemiddel i dannelsesprosessen for nasjonens barn og unge og som skal sikre samfunnet inntekter til vedlikehold av velferdsstaten. Da må det stilles krav til skolen om å tilby et opphold som alle nyttiggjøre seg.

 

Det har man ikke lykkes med. En betydelig gruppe elever orker av en eller annen grunn ikke å gå på skolen. Inntil de nye fraværsreglene trådte i kraft. Da trosset mange av dem ubehaget og møtte opp. Kommentariatet i mediene filosoferer over om nærværet kan få dem til å innse at skolen ikke er så verst likevel. At de strengt tatt har tatt feil. En slags a-ha opplevelse. En alternativ og mer sannsynlig opplevelse vil være at fraværsreglene påfører de hjemvendte ungdommene strekt ubehag fordi det foregår noe på skolen som er vanskelig for dem. Tvangsoppmøtet kan derfor like gjerne oppleves som offentlig organisert tortur som en salvelsesfull nytelse de ikke visste om.

 

Det er nemlig gode grunner til at noen elever ikke orker å møte opp på skolen og som ikke fjernes ved å tvinge dem dit. Skolen er pålagt å tilrettelegge undervisningen slik at den er tilpasset den enkelte elevs behov. Det greier den ikke. Noen elever faller utenfor og det er grunn til å tro at disse er blant ?skulkerne?. Vi vet også at mange ungdom sliter med psykiske helseplager. Det trenger ikke være direkte relatert til skolen men plagene føles også på skolen. Noen av oss har, uten hell, argumentert overfor Utdanningsdirektoratet med at skolen må ha kompetanse i gjenkjenning av psykisk helseplager hos barn og unge og vite hva som skal gjøres med dem. For selv om plagene skulle ha opprinnelse andre steder er det på skolen de kan lindres når eleven er på skolen. Men noen helseplager er direkte knyttet til skolen. Mobbing kan føre til angst og depresjon og må løses av skolen. Prestasjonsangst må løses av skolen. Dårlig pedagogikk skaper frustrasjon og nervøsitet for ikke å forstå faget og må også løses av skolen. Alt dette og mere til er årsaker til at noen elever ikke orker å møte opp. Men nå tvinges de inn i det.

 

Norsk skole plages av noen problematiske kjennetegn. Som eneste yrkesgruppe insisterer lærerne, deres organisasjoner, støttet av Utdanningsdirektoratet, på å ha metodefrihet. Læring som fag har solid forskningsforankring. Man vet hvordan barn og unge lærer og hvordan de ikke lærer. Et tilfeldig besøk i en skoleklasse vil avsløre metoder som vi vet ikke virker i hvert fall ikke på alle, f.eks. elever med konsentrasjonsvansker eller distraherbare, som er deprimerte eller som er utagerende. Metodene velges ikke fra forskningsbaserte metodearsenaler, de velges ut fra lærerens preferanser. Lærerne bør i stedet insistere på å få velge fritt blant virksomme metoder, ikke bare velge fritt blant metoder. Antallet av elever som mister læringsutbytte vil da synke sammen med fraværet.

 

Når fraværsreglene skal evalueres må man ikke bare studere fraværsstatistikk og gjennomsnittskarakterer. Man må inkludere forekomst av psykiske helseplager, mobbing og brukerfornøydhet. Skolens oppgave er også å lære elevene å like å lære. Mislykkes man med dette vil tvangsframmøtte elever lære å hate å lære enda mer. Det går ikke bare ut over karakterer og trivsel men også ut over holdninger til skole og utdanning. Holdninger som de også tar med seg ovenfor egne barn.

 

Fornyet oppvekstperspektiv på barnevernet

Magne Raundalen, barnepsykolog

Willy Tore Mørch, professor emeritus

Torleiv Rognum, professor rettsmedisin

 

Vi velger å starte denne kronikken med vårt forslag til ny betegnelse på vårt barnevern. Av flere grunner som vi vil argumentere for i artikkelen, foreslår vi at norsk barnevern heretter heter «Trygg og Forsvarlig Oppvekst», TFO, med tilsvarende tittel på den nye loven som kommer.

Går vi over 100 år tilbake i tid, det vil si 1898, fikk vi vergerådsloven som den gang ble betegnet som verdens første eksplisitte lov for å beskytte barns oppvekst. Den var vår fremsynte riksadvokat Bernhard Getz sitt storverk. Før den tid hadde riktignok Christian den Femte i sin lov av 1687 formulert straff for foreldres vold mot sine barn dersom «de sønderslaar deris legeme» og at de skulle få straff som om gjerningspersonen var en ukjent. Dog måtte de dømmes analogisk som det het, etter dyrevernlovens spesifikasjoner av straff for  ulike, konkrete skader påført dyr.

I året 1953 ble vergerådsloven erstattet av Barnevernloven. Den ble igjen revidert i 1992, og stadig gjenstand for nye formuleringer fram til denne dag hvor forslag til ny lov er sendt Stortinget. Det som var spesielt nytt fra Getz handlet om å fjerne barnekriminalitet fra straffeloven og oppbygging av forbedringsanstalter og skolehjem, samt vurdere straff eller støtte til foreldre som i ulike grader forsømte sine barn. Hans formuleringer om at vi ikke kunne straffe barna to ganger bør huskes: det vil si først ved å unnlate å sørge for en trygg barndom, dernest sette dem i fengsel når vi så resultatet av våre forsømmelser.

Barnevernlovene er preget av nyorienteringer med spesiell referanse til ny barnekunnskap, særlig barnepsykologi og barnepsykiatri. Det gjaldt både kunnskap om skadepotensialer av vold, omsorgssvikt og mishandling  og kunnskap om virksomme hjelpe- og støttetiltak til familien og barna. Om det sistnevnte moment, hjelp og støtte, kan vi minne om at det i ekspertutvalgets NOU 2012 -5: «Bedre beskyttelse av barns utvikling», ble foreslått å pålegge foreldre visse evidensbaserte hjelpetiltak med det for øye å bedre foreldrepraksis, slik at de kunne unngå at barnevernet hentet barnet ut av familien. Forslaget ble først tatt til følge av nåværende regjering.

Vi har ved flere anledninger hevdet at den svenske pedagogen Ellen Key som ble berømt fra i år 1900 ved å erklære det kommende hundreåret for «Barnas Århundre», fikk rett. Og vi har også påpekt at løftemekanismene for en bedre barndom bygget på kunnskapen om barn, lovgivningen for barn og fortellingene om barn som gikk rett til menneskenes hjerter. Selvsagt spilte den gradvis bedrede velferd en viktig rolle som bakteppe for Barnas Århundre.

Det er derfor på mange måter et paradoks i foregangslandet Norge at nettopp barnevernet er blitt utsatt for tsunami-lignende bølger av kritikk og angrep. Vi vil ikke gå dypt inn i denne materien i denne artikkelen. Kun nøye oss med å si at henting av barn ut av familien er det mest alvorlige staten gjør i vårt land i fredstid, og lettvinte vurderinger og såkalte handlekraftige grep, kan skade hele barnevernets omdømme.

Blant de forhold vi vil kommentere, og inkorporere på alvor i vårt nye oppvekst-fokus, er at de stadig sterkere formuleringer om barnevernets rolle i forebygging med tiltenkt ansvar for alle kommunens barn med henblikk på en trygg og forsvarlig oppvekst, blir realisert. Vi vil hevde at det er et faktum at dette aldri er blitt tatt tilfølge. For bare å ta ett eneste eksempel her, kan vi nevne at barnevernet ikke har hatt så meget som en lillefinger med i kampen som førte til nedgangen fra 101 barn som ble drept i trafikken på 70-tallet, til 1 ? ett ? barn i 2015! Rettsmedisinerne har drevet systematiske studier av skademekanismer. Sammen med ingeniører har de en nullvisjon for dødsulykker. Resultatet er en radikalt forbedret trygging av barn i bil. Foreldreopplysning om riktig montering av barnesetene og sikker pakking av bilen inngår som en viktig del av dette initiativet. Derimot har vi innen rettsmedisinen problematisert at vi ikke har klart å nærme oss en nullvisjon for de påførte og unngåelige tap av barneliv i Barnas Andre Århundre.

 

Målet med forslaget om nytt navn, og dermed storsatsning på det viktigste i vårt ansvar for nasjonen barn, har et moralsk og et politisk fundament. Det moralske handler om at barn skal ha det bra fordi de er barn, og derved er de vårt ubetingede ansvar. Dernest vil forslagstillerne understreke at våre fremste økonomer, både nasjonalt og internasjonalt, har argumentert for at det å sikre gode oppvekstforhold hører til de mest lønnsomme investeringer i det moderne samfunn. Vi har valgt å understreke at vi alltid må ha med begge perspektiver, og derfor har vi kalt det dobbeltsporet.

Vern og Forebygging er to ord som har fulgt samtalen vår om beskyttelse av barn i mer enn femti år. Og de er blitt hørt og sett som gode ord. Men tiden har gått, farten har økt og ny kunnskap har tikket inn, og ordene er, hos oss i alle fall blitt slitt -  nedslitt. Vern er nesten blitt som å sette opp en vegg av finér, eller parallelt med autovern. Å forebygge gir assosiasjoner til tunge sandsekker før flom, så vi kan gå og legge oss og sove trygt. Det nye forslaget skal fronte en proaktiv kamp for barns beste, ta ansvar for tidens nye og banebrytende kunnskap om barns utvikling og helse, og at barn skal få den beste hjelpen til rett tid. Det skal handle om et fellesforstått ansvar for alle barn i nasjonen Norge.

Samtidig som vi understreker oppvekstperspektivet som faglig og daglig fundament for vår offentlige beskyttelse av nasjonens barn, vil vi signalisere at vi vil komme med nye utspill om form og innhold for det formål. Blant annet vil vi utarbeide et forslag om å tredele dagens satsning: hjelpe-seksjonen skal bistå familiene i stort og smått og følge nøye med i alle barns levekår i kommunen, myndighets-seksjonen skal være tungt faglig rustet til det vanskeligste arbeidet når oppveksten skal vurderes som ikke god nok og barnet hentes ut av familien, og tilslutt vil vi ha en egen seksjon til den mest forsømte gruppen, nemlig ungdommene, det vil si en egen ungdoms-seksjon med spesialiserte medarbeidere.

For å åpne opp kommunikasjonen mellom familiene og de styrende vil vi utarbeide et forslag til en «familiemelding». Det vil si melding fra barnefamiliene til kommunen om både godt og dårlig, forslag til bedring og endringer av levekårene for barna og mulighet for selv å be om hjelp. Vi tenker oss at familiene får et nokså åpent og lettfattelig skjema som de anonymt eller navngitt, etter eget valg, kan sende til kommunens oppvekstseksjon (det nye barnevernet) og seksjonen skal i sin tur sammenfatte «årets familiemelding» og sende den til kommunestyret. Vi kommer tilbake med detaljene.

Videre vil vi foreslå at det etableres et Oppvekstfond av en betydelig størrelse i det såkalte oljefondet, med retningslinjer for kommunene for å søke tilskudd. Helt tilslutt i denne omgang vil vi understreke at vi ser for oss at arbeidet med en Trygg og Forsvarlig Oppvekst for nasjonens barn styres faglig og strømlinjet fra Staten, og med statens penger alene.

Fra munter likegyldighet til rettighetsbarnet. Et historisk tilbakeblikk på synet på barn

Artikkelen er skrevet sammen med Magne Raundalen og publisert i Nordlys digitalutgave den 20.6.17

?Historien om barndommen er et mareritt vi først nå har begynt å våkne opp fra. Jo lengre tilbake i historien vi går, desto dårligere har omsorgen for barn vært, og desto oftere er barn blitt drept, forlatt, slått, terrorisert og misbrukt seksuelt?. Dette sier historikeren Loyd deMause i boka Barndommens historie fra 1974. Før reformasjonen, altså fram til midten av 1500-tallet, var ikke interessen for barnet som sådan særlig stor. Barn ble sett på som små voksne og de deltok i de voksnes aktiviteter, både i lek og alvor, uten noen spesielle tilpasninger fordi de var barn. Holdningen til barn ble karakterisert som «den muntre likegyldighet». Familien hadde ikke noen spesiell plass i samfunnet.  Likegyldigheten var et slags forsvar for den harde virkeligheten. Ethvert barn var et mulig tap.25% av barna døde før fylte ett år, 50% ble aldri fire år gamle.

Reformasjonen

Den første store forandringen kom med Reformasjonen. Som kjent spikret Martin Luther opp sine 95 teser om avlatshandelen på Wittenbergs kirkedør og som førte til at den katolske og den protestantiske kirke skilte lag og dermed delte kristenheten i to. Luthers innflytelse fikk konsekvenser for synet på barn også i Norge. Familien ble den eneste riktige livsførsel og troen på arvesynden gjorde barnet til Guds skjøre skapning som måtte beskyttes. Men barnet var også født ondt og det måtte styres vekk fra djevelens makt ved hjelp av en streng og voldelig barneoppdragelse. Barnet ble sett på som usiviliserte individer som måtte påtvinges selvbeherskelse og disiplin. Selv om den muntre likegyldigheten fra før reformasjonen skapte knallharde levekår for barn tok reformasjonen mye av friheten og verdigheten fra dem og gjorde dem til objekter for barneoppdragelse og skolering. Barnet måtte formes til moralske individer, løsrives fra djevelens makt og formes til gudfryktighet. Psykologisk ble friheten tatt fra dem ved hard fysisk avstraffelse, fysisk ble friheten tatt fra dem ved reiving og fastspenning i seler. 

Opplysningstiden

Opplysningstiden, som varte mellom den engelske og den franske revolusjonen (1688 til 1789), var preget av opprør mot alle autoriteter, spesielt kirke og stat. Fornuften skulle være rettesnor for alle livets forhold. Sannheten skulle ikke forvaltes av kirken, men av de nye naturvitenskapelige oppdagelsene. Dette fikk store konsekvenser for synet på barn. Arvesynden ble erstattet med den engelske filosofen John Lockes (1632-1704) «tabula rasa». Barnet ble født med blanke ark som skulle fylles gjennom utvikling og oppdragelse. Man tenkte seg derfor at foreldrene kunne forme barnet til nærmest hva som helst. Locke var kritisk til fysisk straff og rådet foreldrene til å belønne barnet med ros når det oppførte seg bra. Vi ser også de første tegn på barnefaglige vurderinger av barns atferd. Barnegråt ble tolket som at barnet trengte hjelp og omsorg i stedet for å være styrt av djevelens ondskap som måtte undertrykkes. Locke bidro til å bevege barneoppdragelsen fra Reformasjonens hardhet til et mer vennlig og empatisk syn på barn. Senere i det 18 århundre lanserte den franske filosofen Jean-Jaques Rousseau (1712-1778) ideen om at barn hadde en medfødt plan for sin utvikling. Barnet var ingen «tabula rasa». Foreldrene kunne ikke skape barnet i sitt bilde som John Locke hevdet. Barnet utviklet seg som følge av en genetisk bestemt modningsprosess som besto av fire stadier: spedbarnsstadiet, barndom, sen barndom og ungdom. Barnet ble i større grad sett på som en plante med gode indre muligheter som må få utvikle seg. Foreldrene rolle ble å hjelpe barnet til å mestre en krevende verden. Barneoppdragelsen ble forskjellig for allmuens barn og borgerskapets barn fordi den verden de skulle lære å mestre var forskjellige. Allmuens barn, som stort sett var bønder, måtte bli sunne og sterke mens borgerskapets barn skulle bli ledere og måtte oppdras til autoritet, ro og opphøyethet.

Metodene i barneoppdragelsen var preget av at barnet måtte lære seg konsekvensene av sine handlinger og det måtte være sammenheng mellom handling og straff. I et lite utdrag fra en tekst av Rousseau, gjengitt i Monica Rudbergs bok: Dydige, sterke, lykkelige barn fra 1982, sier han: «Hvis barnet knuser en rute må vinduet stå åpent dag og natt uten hensyn til at barnet blir forkjølet. Hvis barnet mot formodning knuser ei rute igjen må hardere midler til. Si da rolig uten å miste sinnet: Vinduene er mine. Jeg har satt dem inn og jeg akter å beskytte dem. Lukk barnet deretter inne på et mørkt rom. Ved da dette vanlige tiltak begynner han å skrike og lage bråk. Men ingen hører ham. Snart blir han trett og skifter tone. Han begynner å jamre seg og snøfte».

Barneoppdragelsen ble i denne tiden i stor grad overlatt til folket. Kvinnene skulle ta seg av barna men under veiledning av mannen. Selv i de bedrestilte familier overlot mødrene barna til tjenestefolk og barnepiker, til tross for at negative egenskaper hos barnet ble tillagt kvinenes påvirkning. Både unnselighet og flauhet, oppsetsighet og trass ble betraktet som resultat av kvinnenes oppdragelsesmetoder. Rousseau tillegger disse egenskapene kvinnenes mangel på konsekvens og fasthet. Han sier: «Snart vugger, snart klapper man det for å tilfredsstille det, snart truer, snart slår man det for å pålegge det taushet». De negative egenskapene hos kvinnen måtte derfor temmes mente Rousseau. De måtte stå under mannlig kontroll!

Et stort kapittel her kunne vi ha viet skolen og pedagogene, mange blant dem gode og fremsynte, og vår egen skolelov av 1739 skulle bekjempe uvitenhet og overtro. Det får bli med det. Vi kunne også tatt for oss «Barnets Århundre» som den svenske pedagogen Ellen Key ble berømt for å lansere året 1900. For det ble det jo. Norge lå i forkant takket være riksadvokaten Bernhard Getz som faktisk formulerte verdens første barnevernlov, Vergerådsloven av 1898 som fjernet uartige barn fra straffelovens lange arm. Ikke kunne vi straffe dem to ganger: først fordi de ikke fikk den barndommen de skulle ha, og dernest når vi så resultatet satte vi dem i fengsel. At hjelpe- og forbedringsanstaltene ble et mørkt barnekapittel var ikke vergerådsloven skyld.

Mellomkrigstiden

Hvis vi hopper til mellomkrigstidens Norge, domineres barneoppdragelsen av to faglige retninger. Det medisinske fokus ble forvaltet av leger som la vekt på hygiene, trening og ernæring ? den sterke kroppen. Det psykologiske ble forvaltet av psykologer men de etterlignet medisinens tenkemåte og innførte begrepet «mentalhygiene». Medisinerne ivaretok den ytre kroppen mens psykologene tok seg av den indre hygiene. Stort sett levde de to profesjonene i fred og ro med hverandre.  

De la seg ikke bort i hverandres revir før psykoanalysen gjorde sitt inntog og fikk stor betydning for barneoppdragelsen. Harald Schjeldrups professorat i filosofi ble omgjort til professorat i psykologi i 1928. I begynnelsen var skepsisen stor. Man diskuterte om psykoanalysen var vitenskapelig holdbar. Debatten kuleminerte i Det medisinske selskap i 1932 med å la psykoanalysen til nød passere. Men psykoanalytikerne ble sett på som løse kanoner på dekk, og for å ha en viss kontroll med dem opprettet myndighetene en autorisasjonsordning i 1938. Men det som i utgangspunktet skulle virke restriktivt ble i stedet en legitimering av virksomheten og styrket psykoanalysens anseelse. Konsekvensene av psykoanalysens inntreden ble en strengere og mer autoritær barneoppdragelse. Tesen om at barnet var styrt av primitive drifter som måtte temmes rettferdiggjorde streng grensesetting dog uten bruk av fysisk avstraffelse. Men i dette bilde ble opprørstrang, trass og utagering forklart med innestengte driftskrefter som måtte få utløp. Streng grensesetting ble kombinert med akseptering av følelsesmessige utblåsninger, ja det ble sågar betraktet som sunt. Indre aggresjon og oppsamlet frustrasjon måtte ut. Først da ble personen rolig og harmonisk. Vi kjenner vel igjen rester av denne tenkningen i dag når vi sier at det er sunt med en utblåsning en gang imellom.     

Driftstesen førte imidlertid også til et mer liberalt syn på seksualitet og seksualopplysning. Seksualiteten skulle frigjøres og ikke hemmes. Lærer Knut Brekke reagerte voldsomt i Norsk Skuleblad nr 8 i 1938: ?Hypermoderne psykologer og psykiatere driver med ?åndelig kubisme? og ?psykologisk jazzmusikk?, og er et produkt av ?...noen ærgjerrige, enøyde jøder (som) har bygget opp et eget quasi-videnskapelig humbugsystem som takket være sitt materielle, driftsbetonte tilsnitt, - har oppnådd å få videnskapelig moteetikett a la marxismen?. Brekke var opptatt av forfallstendenser i samfunnet som han mente psykoanalysen og marxismen hadde ansvaret for. Men det var også en kamp mellom profesjoner. Lærer Brekke var motstander av at fysisk straff ble avskaffet i skolen i 1936. Han forsvarte lærerstandens «overlegne praktisk erfaring med barneoppdragelse» mot skrivebordsteoretikere som magister Skard, som våget å tråkke dem i næringen skriver Monica Rudberg i sin bok.

Men det oppsto et gryende opprør mot teorier om barnets «indre» liv som skulle få større betydning for synet på barn enn Lærer Brekkes raserianfall. Den mest framtredende opponent var Åse Gruda Skard som konsekvent tok barnas perspektiv. I boka Ungene våre fra 1948 har hun et avsnitt som heter «Den store ungen er sjalu». Utgangspunktet er at femåringen slår den to år gamle broren sin med «både hammer og stein». Moren hadde skjent og straffet uten at det virket. Åse skriver: ?Forslaget om at hun kanskje heller skulle gi den største en god klem og fortelle han at hun var glad i han, ble hun ikke særlig begeistret for: ?En kan da ikke kjæle med en som har gjort noe galt!?. Nei, det høres kanskje rart ut. Men det spørs jo ikke bare om hva han har gjort, men også om hvorfor han gjorde det. Og det var vel ikke så reint bort i veggene om den store trudde at veslebroren hadde tatt fra han den kjærligheten som foreldra pleide å vise bare til han før den nye broren ble født, og at det var derfor han var slem mot den yngre?.

Etterkrigstiden

Etterkrigstiden var preget av erfaringene fra nazistenes autoritære oppdragelsesfilosofi og underkuede barn. Åse Gruda Skard så sammenhengen mellom oppdragelsesfilosofi og barns utvikling. For å unngå fremveksten av nye autoritære regimer måtte barna bli trygge, selvstendige mennesker med respekt for seg selv og andre. Man kan si at autoritær ideologi med underkastelse og lydighet ble erstattet med målet om «det lykkelige barnet». Barnepsykologien fikk større betydning, men psykologi var ikke nok. I et foredrag i Mentalhygienisk forening i 1947 sa Skard: «?Nei, psykologi er ikke nok! Vikan ha massevis av kunnskaper i psykologi, og det hjelper oss ikke det granne, om vi ikke vet hva vi vil bruke dem til?. Målsetningen for barneoppdragelsen hos nazistene var å skape krigerske og sterke kropper med herdede viljer, som den kjente barnepsykiateren  Nic Waal uttrykte det.  En naturlig konsekvens av et slikt mål var bruk av fysisk straff. Nic Waal beskriver motsetningen mellom streng barneoppdragelse og demokratiutvikling: «Vi kan trygt si at det er en absolutt motsetning mellom en streng barneoppdragelse og et demokratisk oppdragelsesideal. Ris av barn er ikke noe bedre enn tyskernes tortur av fanger.... Den sterke og fryktløse holdt munn, men næret en dyp forakt og et glødende hat til dem som plaget dem. De nervøse og engstelige fikk panikk og føyde seg, men deres hat var ikke mindre. Tenk da hvordan barn føler det....?

Men barnepsykologene hadde sterke motstandere. I radioforedraget «kristne hjem»  i 1954 formanet biskop og professor Ole Hallesby, og utgiver av landets mest utbredte skrift, For Fattig og rik», alle norske foreldre til å rise sine barn med påstått ryggdekning i Bibelen.  «foreldrene må «?aldri, aldri glemme at det skal føre til det samme resultat for barnet, nemlig at dets egenvilje bøyes» sa Hallesby og er trolig den person i Norge som har betydd mest for legalisering av fysisk straff av barn.

Men barnepsykologien vant stadig mer terreng. Psykologisk kunnskap ble spredt gjennom faste spalter i dagspresse og NRK. Arbeiderbladet publiserte en spalte om barneoppdragelse redigert av Åse Gruda Skard fra 1946 og NRK sendte programposten «Foreldrenes kvarter». I ukebladet Allers kom «Huslegen» som tok for seg barnets kropp og signaturen «Idun» som skrev om livets problemer. Kanskje det mest kjente programmet var Kalle Fursts programserie «Mattis» i 1975 og 1977 der kan tok kamera med seg inn i dagliglivet til sønnen Mattis og som ble fulgt opp av en studiodiskusjon mellom Åse Gruda Skard og Magne Raundalen.  

Hardheten overfor barn skulle likevel vise seg å bli vanskelig å avvikle. Norge fikk forbud mot å slå barn i skolen allerede i 1936, året etter Finland som var det første land i verden med en slik lov. Men det skulle gå over 50 år før foreldrenes rett til fysisk avstraffelse av barn hjemme ble opphevet i 1987. Men grensene for det strafferettslige ansvaret var fremdeles uklart. I forarbeidene til loven ble det gjort unntak for «mer lempelig irettesettelse som innebærer en rimelig avpasset bruk av fysisk makt overfor barn». Denne uklarheten fikk Høyesterett til å uttale i 2005 at «det ikke rammes av straffeloven om foreldre i oppdragelsesøyemed tildeler sine barn lettere klaps». Klapsedommen fikk sterk kritikk fra fagmiljøene.

Det er et paradoks at loven mot å slå barn i skolen gikk igjennom uten så mye som en protest. Lærerne klaget ikke over å miste et «pedagogisk verktøy», foreldrene var vel tilfredse. Ingen spurte barna, men vi vet svaret! Men at det skulle bli en kamp som tok over femti år før samme lov ble gjort gjeldende for hjemmet, er ganske ufattelig. Og egentlig planla departementet at loven av 1987 skulle bare gjelde hvis man slo barnet så det ble skadet. Men da tente professor Anders Bratholm på alle pluggene og kunne fortelle dem at slik lov hadde vi allerede fra 1687! I Christian den V lov sto faktisk dette: «Hvis foreldre sønderslår deres legeme og ødelegger deres helbred skal de straffes som om det var en fremmed som gjorde det.». I 2010 ble Barneloven til slutt endret slik at alle former for fysisk og psykisk vold ble eksplisitt forbudt, også i barneoppdragelsen.

Ny kunnskap om barn

Vergerådsloven av 1898 ble først avløst av Barnevernsloven av 1953! Senere ny lov i 1992 med opprettelse av fylkesnemndene for de alvorlige sakene og omsorgsovertagelse, og nå var det kunnskap om barn og familie og bedre hjelp som dominerte i tenkningen om barnevernet. Ny kunnskap om «den bruksavhengige hjernen» hvor forskerne slo fast at det var erfaringene som bygget den siden kun 15% av nervecellene var ferdig-koblet ved fødselen gjorde at vi lanserte begrepet «Barnehjernevernet». Og for den nye tid har vi også tenkt at ordet barnevern er blitt slitt av tidens tann og forekommer oss passivt a la autovern, så vi har laget en liten gruppe som har lansert en ny betegnelsen for den norske barnebeskyttelsen. Vi foreslår at den skal hete TFO ? Trygg og Forsvarlig Oppvekst. Det nye forslaget skal fronte en proaktiv kamp for barns beste, ta ansvar for tidens nye og banebrytende kunskap om barns utvikling og helse, og at barn skal få den beste hjelpen til rett tid., og at det Det skal handle om et fellesforstått ansvar for alle barn i nasjonen Norge.

Samtidig som vi understreker oppvekstperspektivet som faglig og daglig fundament for vår offentlige beskyttelse av nasjonens barn, vil vi signalisere at vi vil komme med nye utspill om form og innhold for det formål. Blant annet vil vi utarbeide et forslag tomil å tredele dagens satsning: hjelpe-seksjonen skal bistå familiene i stort og smått og følge nøye med i alle barns levekår i kommunen, myndighets-seksjonen skal være tungt faglig rustet til det vanskeligste arbeidet når oppveksten skal vurderes som ikke god nok og barnet hentes ut av familien, og tilslutt vil vi ha en egen seksjon til den mest forsømte gruppen, nemlig ungdommene, det vil si en egen ungdoms-seksjon med spesialiserte medarbeidere.

For å åpne opp kommunikasjonen mellom familiene og de styrende vil vi utarbeide et forslag til en «familiemelding». Det vil si melding fra barnefamiliene til kommunen om både godt og dårlig, forslag til bedring og endringer av levekårene for barna og mulighet for selv å be om hjelp. Vi tenker oss at familiene får et nokså åpent og lettfattelig skjema som de anonymt eller navngitt, etter eget valg, kan sende til kommunens oppvekstseksjon (det nye barnevernet) og seksjonen skal i sin tur sammenfatte «årets familiemelding» og sende den til kommunestyret. Vi kommer tilbake med detaljene.

Videre vil vi foreslå at det etableres et Oppvekstfond av en betydelig størrelse i det såkalte oljefondet, med retningslinjer for kommunene for å søke tilskudd. Forslaget er beskrevet i et debattinnlegg i Aftenpposten den 20.6.17. Får vi din støtte?

 

 

Delt bosted er ikke til barns beste - bestandig

Den 7 mars i år vedtok Stortinget å sette delt bosted som første eksempel på bostedsløsninger for barna etter samlivsbrudd i lovteksten i barneloven, dessverre. I § 36 første ledd står det: «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei». Den opprinnelige teksten var helt nøytral og ga foreldrene full avtalefrihet og påla dem å finne en ordning som var best for deres barn. Det kan virke som en uviktig detalj men erfaringer fra bl.a. Australia og California som gjorde en lignende lovendring for noen år siden, viser at rettsapparatet tolket plasseringen av delt bostedsløsning som den foretrukne, og de dømte barn i familier med sterke konflikter til delt bosted, noe som faktisk bidro til å øke konfliktnivået. Delt bosted kan være en lykkelig løsning når foreldrene er enige og det er fred og fordragelighet.

Fast bosted innebærer at barnet bor hos begge foreldrene etter samlivsbrudd. Fordelingen kan variere fra annenhver helg til 50/50%. Ordningen gir også begge foreldre rett til å ta beslutninger i saker som angår barnet. Når barnet bor hos en av foreldrene, vanligvis mor, har den andre forelderen samvær med barnet og det er bostedsforelderen som tar de daglige beslutningene som angår barnet. Andelen delt bosted har økt de senere årene fra 8% i 2002 til ca 25% i 2012 og andelen stiger.

Debatten om delt bosted har i perioder vært hard. Tilhengerne har argumentert med at forskning viser at delt bosted er det beste for barna. Warshak-rapporten fra 2014 blir brukt som sannhetsvitne om fordelene med delt bosted. Rapporten gis tyngde, både fordi den er relativt fersk, fordi den samler informasjon fra mange studier og fordi den er en konsensusrapport der 110 fagfolk har lest og sier seg enige i rapportens hovedkonklusjoner. Warshak-rapporten forsøker å demme opp for den stadig økende oppfatning blant både lek og lærd at det er skadelig for små barn å overnatte hos far etter samlivsbrudd. Hovedkonklusjonen i rapporten er at verken delt bosted eller overnatting hos samværsforelderen er skadelig for barn ? heller ikke for små barn. Konklusjonen gjelder bare for vanlige familier, og den inkluderer ikke familier der foreldrene ikke har vanlig foreldrekompetanse.

I siste nummer av Tidsskrift for Norsk Psykologforening (Vol.54, nr 3, 2017) har professorene Agnes Andenæs og Odd Arne Tjersland sammen med psykolog Peder Kjøs en glimrende oppsummeringsartikkel om status for forskningen på området der Warshak-rapporten får spesiell omtale. De konkluderer med at man ikke kan hevde at delt bosted er best for barn. De sier at «i den grad Warshak-rapporten er relevant for Norge støtter den det som norske foreldre allerede har realisert, nemlig høy grad av samarbeid om barna, både når de lever sammen og hver for seg. Warshak-rapporten handler først og fremst om de yngste barna, noe som begrenser tilfanget av relevante undersøkelser og ingen av studiene er fra Norge eller nordiske land». De fortsetter med å oppsummere annen relevant forskning og konkluderer med at «delt bosted er en god ordning både for foreldre og barn så sant betingelsene ligger til rette». Men det er betingelsene som er interessante i denne sammenheng: Foreldrene må ha tillit til hverandre, konfliktnivået mellom dem må være lavt, de må kunne samarbeide og holde hverandre orientert om barnets gjøremål, de må være fleksible og greie å justere ordninger til barnas og familiens samlede behov, at de bor i nærheten av hverandre slik at nabolag og barnemiljø ligger fast og ikke minst ? at de har råd til å lage to hjem for barna.

I kontrast til dette skriver psykiater Dag Furuholmen i en kronikk i Dagbladet om «Løgner om delt omsorg» der han hevder at delt omsorg virker helbredende på barns psykiske helse og relasjonsfremmende på forholdet mellom foreldrene. Henrik Hammerhei Slevigen i Mannsforum sendte en av oss 35 vedlegg med artikler og pamfletter om delt omsorg som bevis på at delt bosted er best for barn. Når man går gjennom disse tekstene finner vi ingen bevis for at det er bostedsløsningen som er årsaken. Enten er forskningsdesignene uegnet til å besvare slike spørsmål, eller så viser studiene at det er foreldrenes innsats i møte barnas behov som er utslagsgivende. Vi er vitne til et stadig voksne problem i samfunnsdebatten: «Forskning viser». Samfunnsdebattanter som ikke er kvalifisert til å lese forskningsrapporter mistolker dem og tar ikke engang hensyn til de advarsler som forskerne selv gir om faren for å trekke for bastante konklusjoner. «Forskning viser» er snart blitt et slitent uttrykk uten mening.

Det er derfor svært uheldig at Stortinget har vedtatt en lovendring med delt bosted som eksempel først. I California og Australia der lovgivningen fremhever delt bosted i teksten feiltolket man lovteksten slik at delt bosted ofte ble løsningen for familier der ikke betingelsene dette var tilstede. Oppfølgingen av 100 barn i California med delt bosted der foreldrene var i konflikt med hverandre viste at barna ble nedstemte, trakk seg tilbake, hadde høyere grad av sykelighet og var mer aggressive enn andre barn. Når man stadig bruker enkelteksempler på det motsatte i debatten, nemlig at delt bosted får foreldre med høyt konfliktnivå til å samarbeide bedre, beveger man seg farlig nær grøftekanten fordi barna blir brikker i et spill for løsning av foreldrekonflikter ved skilsmisse. Konflikter som foreldrene til nå ikke har klart å dempe på egenhånd. Da blir delt bosted som første valg etter vår oppfatning et meget tvilsomt eksperiment.

Kostnader og breddefotball hos barn

Det er 92.000 fattige barn i Norge og antallet er økende. En familie er definert som fattig når husholdningsinntekten er under 60% av medianinntekten i Norge. Medianinntekt innebærer at det er like mange familier over og under medianen. Som eksempel vil en enslig forsørger med to barn ha kr 331.900 for å ha samme økonomiske velferd som en enslig person som tjener 60% av medianinntekten (kr 207.400).

Mange barn må gi seg med fotball fordi foreldrene må betale regninger på over kr. 20.000 i året slår Josimar-redaktør Frode Lia fast i TV2. Det er blitt en klasseforskjell blant barn og unge i fotballen. Selv barn i familier med middels inntekt får ikke de samme mulighetene til å utvikle sine talent fordi prisen er for høy. Prisen presses i været fordi klubbene tilbyr kostbare treningsopphold i utlandet, turneer og utstyrskrav. Norges Fotballforbund (NFF) reagerer også på dette og oppfordrer klubbene til å vise moderasjon. Oslos ordfører Marianne Borgen og andre politikere ser også alvorlig på situasjonen og peker på at sitasjonen bryter med NFFs egen visjon om «fotball for alle».

Barn fra innvandrerfamilier blir spesielt hardt rammet fordi de er overrepresentert blant husholdninger med lav inntekt. Fotballtalentene i Norge er blendahvite og kommer fra «beste vestkant» i alle deler av landet.

Man kan lure på hvor klubblederne har hodene sine. Er de så ensidig opptatt av å dyrke elitespillere at de glemmer breddeidretten? Ser de ikke at når de oppretter kostbare tilbud som treningsopphold og turneer selekteres barn fra høyinntektsgrupper til disse tilbudene og de fleste andre blir holdt utenfor? Ser de ikke at de reelle talentene fra lav- og middelinntektsfamilier ikke oppdages fordi de ikke kommer i posisjon til å bli sett? Jeg vedder et sesongkort på at det er flere talent blant innvandrere og lavinntektsgrupper enn blant rikingene.

Eller kan det være så tanketomt som at høyresidens ideologiske mantra om valgfrihet får klubblederne til å lage høykosttilbud i forestillingen om at de foreldre som kan, vil velge det beste for sine barn og at rettferdigheten dermed er skjedd, underforstått ? de som ikke velger tilbudet til sine barn har valgt dem vekk.

Ser man dette i et større perspektiv enn nærsynt på fotballens beste, er samfunnet tjent med at barn og unge har interesser og hobbyer som gir dem mestringsopplevelser og selvtillit. Vi vet alt for godt hvordan det kan gå med dem som ikke får disse opplevelsene. Det øker ikke bare risikoen for kriminalitet og rus, men også for å falle ut av skoleløpet. Kravene til å lykkes i skolen har sammenheng med barnets selvfølelse og sunn psykisk helse. Det er mange andre hobbyer enn fotball, men den utgjør en betydelig del av fritidstilbudet til barn og unge med sine 370.000 aktive deltagere. Dessuten ser vi den samme tendensen til utstyrshysteri og elitisme i mange andre hobbyer som også ekskluderer de med dårlig rå.

Skiftende regjeringer har mislykkes med å avskaffe barnefattigdommen til tross for gode intensjoner. Det skorter på politisk vilje og gjennomføringskraft. Dagens regjering er den dårligste i klassen. Det ligger i deres ideologi om markedets og konkurransens altoverskyggende kraft som fremdriftsmekanisme i samfunnsutviklingen. For i dette tankegodset må alltid noen tape. Da blir det ekstra bekymringsfullt at sikkerhetsnettet til barn og unge i de familiene som har tapt i konkurransen er i ferd med å revne på grunn av kostnadene for å kunne delta. 

Tusen kroner for gode karakterer

Bloggeren Anne Brithhttp://annebrith.blogg.no/1483383061_.html kan fortelle oss at hun belønner ungdommene sine med tusen kroner for en sekser på karakterkortet og 500 kroner for en femmer. Diskusjoner om barneoppdragelse oppstår regelmessig i de sosiale mediene og temperaturen i kommentarfeltene er høy. Det interessante med barneoppdragelse er at de fleste voksne oppdrar barn og har erfaringer og dermed har de fleste også sterke meninger. Sånn bør det også være. Barneoppdragelse er noe intuitivt. De fleste foreldre gjør ting riktig og heldigvis er det også slik at det er flere veier til målet. De fleste barn utvikler seg fint i forhold til sitt potensial, evner og anlegg. Det er naturlig at det er slik. Hvis vi ikke hadde hatt en intuitiv kunnskap om hvordan vi oppdrar barn ville vi ikke overlevd som art. Likevel er det endel kunnskap om barns utvikling og barneoppdragelse vi kjenner på bakgrunn av forskning. Mye av denne kunnskapen bekrefter det fornuftige i normal barneoppdragelse. En del forskning gir oss kunnskap om hvordan barneoppdragelse virker. Og en del forskning viser oss hvorfor visse former for barneoppdragelse kan være årsak til skjevutvikling hos barn og være retningsgivende for hvordan vi kan gi foreldre råd for å få utviklingen på skinner igjen. 

Bruk av belønning er et tema som ofte diskuteres i de sosiale mediene. Bloggeren Anne Brith bruker ganske sterke belønninger for gode karakterer på skolen. Mange, også fagfolk, er kritisk til bruk av belønning. Argumentene er at barnet blir avhengig av belønningene og vil slutte å gjøre det de er blitt belønnet for når belønningen opphører og at belønningen er en kunstig ytre motivasjon som hindrer barnet i å utvikle en indre motivasjon til å utføre handlingen. Hvis dette er riktig vil Anne Briths barn slutte med skolearbeidet den dagen de ikke får penger for gode karakterer og de vil ikke bli genuint interessert i skolefagene, bare interessert i å tjene penger. Jeg er slett ikke sikker på at det er så enkelt. 

Hvis vi vender oss mot moderne barnepsykologisk kunnskap ser vi at det ikke er entydige svar på dette. Å få en femmer eller sekser i f.eks. matte forutsetter at man har evner og anlegg for å forstå matte, uansett belønning. Tusenlappen påvirker ikke evnene men er kan være en sterk nok motivasjon til å utkonkurrere andre aktiviteter enn jobbing med matteoppgaver. Det kan altså hende at pengebelønningen er det som skal til for å få en litt lat ungdomsskoleelev til å gidde å jobbe med matte. Men er det noe i kritikken? 

Erfaring viser at det alltid er en risiko for at motivasjonen skal avta når belønningen først kommer etter at handlingen er utført, altså ved slutten av skoleåret etter et helt års hardt arbeid. Det ville vært sikrere om foreldre gir belønning for innsats enn resultat. Da sier det seg selv at belønningen ikke kan være en tusenlapp, for belønning av innsats innebærer at man gir belønning når ungdommen jobber og sliter med matteoppgavene i hverdagen. Siden foreldre vanligvis er den sterkeste påvirkningsagenten for sine barn vil foreldrenes oppmerksomhet, anerkjennelse og oppmuntring være den sterkeste motivasjonen barnet kan få for å anstrenge seg, stå på og forsøke igjen når man mislykkes. Fordelen med denne belønningstrategien er at belønningen gis uavhengig at prestasjon. Barnet vil få foreldrenes oppmuntring selv om man ikke får femmere og seksere til eksamen. Sannheten er jo at ikke alle barn har forutsetninger for å få toppkarakterer på skolen og de trenger belønning for innsatsen minst like mye som en toppkandidat. Ros og oppmuntring for innsatsen innebærer også at foreldrene følger med på ungdommens skolearbeid, viser interesse og kanskje også hjelper til. Når foreldrene viser engasjement og interesse for faget kan det smitte over til ungdommen. En bonuseffekt av dette er at relasjonen mellom foreldrene og ungdommen styrkes og motvirker konflikter som gjerne oppstår i løsrivelsesprosessen mellom ungdom og deres foreldre. 

Kraftige belønninger for prestasjoner øker også stressnivået. Prestasjonskravet fra en selv og prestasjonsforventningene fra foreldrene utgjør en dobbelt dose stress som kan gjøre barn syke. I den senere til har vi hørt om "generasjon prestasjon" og "de sykt flinke" ungdommer som møter veggen og får psykiske helseproblemer.

Debatten om tusen kroner for en sekser er ikke et enkelt for-eller-imot spørsmål. Foreldre kjenner best sine barn. Det kan henne at for Anne Briths barn er det pengebelønningen som skal til for å få toppkarakterer og de lever godt med det. Som barnepsykolog er jeg forpliktet til å peke på potensielle problemer med et slikt regime og peke på alternative måter å motivere barn og unge på. 

Barnevernets taushetsplikt og medienes samfunnsansvar

Publisert som kronikk i Nordlys 27-05-16

Barnevernet er i medienes søkelys regelmessig. Medienes samfunnsoppdrag er å gå makten etter i sømmene og avsløre maktmisbruk, kompetansesvikt og korrupsjon. Det er nødvendig. Men barnevernet har kommet dårlig ut når media formidler sine funn. Et eksempel er fra Tromsø der Fylkesmannen opprettet tilsynssak og avdekket omfattende avvik fra de faglige retningslinjene i et tilfeldig utvalg av saker. Christoffersaken der barnet ble mishandles til døde av sine omsorgspersoner, ti-åringen som sultet i hjel på Mortensrud, Alvdalsaken der fire barn ble seksuelt misbrukt av sine nærmeste er saker der barnevernet ikke grep inn. Felles for disse sakene er at svikten i barnevernet har gått ut over barna. I januar i år demonstrerte ti-tusener i Romania mot norsk barnevern og det var demonstrasjoner i 19 land over tre kontinenter i protest mot barnevernet som kidnapper rumenske barn. Det russiske barneombudet Pavel Astakhov sa i TV-programmet «Spesialkorrespondentene» høsten 2014 at det norske barnevernet stjeler russiske barn for å svekke det russiske samfunnet. Felles for disse sakene er at tiltakene i barnevernets har gått ut over foreldrene.

Hvordan kan barnevernet komme så ensidig dårlig ut. Barneombud Anne Lindbo skrev i en kronikk i Dagbladet den 24 mai med tittelen «Vær varsom om barna». Her minner hun oss om at barnevernssaker ikke bare har to parter: foreldrene og barnevernet, men tre ? med barnet som den tredje og viktigste part. Enkeltsakene formidles på en slik måte at problemene som beskrives generaliseres til å karakterisere hele barnevernet. Leder av pressens faglige utvalg, Kjersti Løken Stavrum sa i Dagsnytt 18 samme dag at det er alvorlig for familien å få en omsorgsovertakelse. Det har hun rett i men det er mye alvorligere for et barn som burde fått en omsorgsovertakelse å ikke få det. Foreldrene er den sterke part uansett hvor ressurssvake de er. Barnet er uskyldig og den ubestridelige svake part.

Den offentlige debatten om barnevernet må nyanseres. Det er ca 50.000 frivillige tiltak som tilbys foreldre og barn i barnevernet og ca 500 omsorgsovertakelser i året, 1% av alle tiltak. Åtte av 10 omsorgsovertakelser er uten store konflikter. De som slås opp som skandaler i media kan telles på en hånd.

Både media og barnevernet kan bidra til å gjøre fremstillingen av barnevernets arbeid mer sannferdig. Så hvordan må media dekke barnevernssaker? De skal ettergå makten og avsløre maktmisbruk og mangel på kompetanse i tråd med sitt samfunnsoppdrag. Men de må avklare hvem eller hva som er maktutøveren i den enkelte sak. Tar man feil kan kritikken ramme galt og barnet sitter igjen som den tapende part. Det er et godt råd å være mistenksom når foreldre som er fratatt barnet roper på rettferdighet for seg selv. Det er en kjent sak at innsikt om egen manglende evne som trygg omsorgsgiver er beskjeden i mange tilfeller. Det er også en kjent sak at det biologiske prinsipp - at det er en egenverdi at barn vokser opp hos sine biologiske foreldre - brukes i betydningen «alltid en egenverdi». Det er det nemlig ikke.

Og hvordan kan barnevernet bidra til en riktigere fremstilling av sitt arbeide? De skal overholde taushetsplikten og benytte seg av opplysningsretten. Hver gang en sak slås opp i media opplever vi at barnevernet avviser å kommentere saken med henvisning til taushetsplikten. Men taushetsplikten er ikke absolutt. Barnevernet har, som andre offentlig instanser opplysningsrett, bl.a. til media. «Barnevernet har som andre offentlige og private instanser behov for å imøtegå uberettiget kritikk og feilaktig negativ omtale» står det i Barne- og familiedepartementets (nåværende Barne- og likestillingsdepartementet) rundskriv Q-24 fra 2005, pkt 6.3.2. Det står også at barnevernet er avhengig av legitimitet og tillit både fra familier med behov for tjenester og befolkningen for øvrig. Barnevernet skal vise tilbakeholdenhet med opplysninger, men taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes «når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig». Dette kan f.eks. være når opplysningene er alminnelig kjent, noe de ofte er i saker der media har gravd fram opplysninger i saken. Det er også slik at hvis foreldrene har formidlet opplysninger til media selv, kan de ikke forvente å være beskyttet av barnevernets taushetsplikt. Barnevernet har også mulighet til å korrigere faktiske feil i opplysninger som er offentliggjort. Når barnevernet kommer fram til at saken ikke skal kommenteres, har det full rett til å informere om regelverk, arbeidsformer og saksbehandling og også vilkårene for det konkrete tiltaket som er til debatt.

Barnevernet har på vegne av samfunnet omsorgsansvaret for barn som ikke kan bo hos sine foreldre. Da kan det ikke risikere å miste legitimitet ved stadig gjentagelse av ensidig negativ og uriktig omtale i media.

 

Delt omsorg

Onsdag 20 april går psykiater Dag Furuholmen til kraftig angrep på Barneombudet og «hennes støttespillere») under overskriften «Løgner om delt omsorg» fordi de har gått mot Regjeringens forslag om å endre barneloven slik at delt bosted skal være førende i barnefordelingssaker. Furuholmen henviser til flere metaanalyser og forskningsprosjekter som viser hvordan delt bosted virker helbredende på barns psykiske helse og relasjonsfremmende på forholdet mellom foreldrene og barna. Samtidig langer han ut mot forskning som trekker motsatte konklusjoner og beskylder dem for dårlig forskning. Derfor må man støtte lovforslaget om å la delt bosted være førende i barnelovgivningen mener han. 

Men dette har lite eller ingenting med saken å gjøre. En lovendring fører til at lovens føring om delt bosted trumfer barns rettssikkerhet som selvstendige rettsobjekter, en folkerettslig seier, nedfelt i Barnekonvensjonen, etter langvarig kamp. Barnets rett til medvirkning i saker som angår dem og «barnets beste» som overordnet hensyn i beslutninger om barn settes til side til fordel for en juridisk føring som begrunnes med ønske om større likestilling mellom foreldrene. De egentlig hensikter pakkes inn i påstanden om at likestilling i barneomsorgen «under normale forhold» er til barnets beste. Vi er alle for økt likestilling mellom foreldrene i barneomsorgen men den må ivaretas og videreutvikles av fedrene slik de har tilkjempet seg stadig flere omsorgsrettigheter de siste ti-årene. Styrking av barnerettighetene har i flere sammenhenger gått ut over foreldrenes rettigheter og det er nødvendig. Den svake parts rettigheter mot den sterkes. Den foreslåtte lovendringen snur på dette og blir et tilbakeskritt i barnerettighetsmessig forstand. Beslutninger om bosted i enkeltsaker må tas med utgangspunkt i en kompromissløs individuell barnefaglig vurdering og med barnets medvirkning som bakteppe.

Ny bok om PMTO (Parent Management - Oregonmodellen)

Elisabeth Askeland, Annett Apeland og Roar Solholm har redigert en etterlengtet bok: «PMTO. Foreldretrening for familier med barn som har atferdsvansker» på Gyldendal Akademisk. Det var på tide, både fordi metoden har vært brukt i femten år i Norge, og fordi debatten om evidensbaserte programmer har tiltatt de senere år. Det beklagelige med debatten er at opponentene, slik innvendingene og argumentene formuleres, ikke kjenner til kjerneelementene i behandlingen, det være seg PMTO, Tidlig innsats for barn i risiko (TiBIR), Aggression Replacement Training (ART), eller De utrolige årene (DUÅ) for å nevne de mest sentrale programmene i Norge for behandling og forebygging av atferdsproblemer hos barn og unge. Det er kanskje ikke så rart, siden det ikke har vært noen bok som helhetlig beskriver teori og praksis ut over manualene og foreldreveilederne.

Så er spørsmålet om boka treffer sitt publikum? For noen, kanskje. For de interesserte «early» og «late adopters» som det heter i implementeringslitteraturen, de som har lyst til å komme i gang, og de som vil vite hva PMTO er. For noen av opponentene, de som av ideologiske grunner får allergiske reaksjoner av ordene «evidens», «manualer» og «randomiserte forskningsdesign», er boka «perler for svin». De står da heller ikke oppført som målgruppe for boka. Det er forutseende.

Møter kritikken

De mest saklige innvendingene mot foreldretrening er fra miljøer som arbeider med tilknytningsvansker og traumer. Antagelsen er at foreldretreningsprogrammer er instrumentelle metoder som ikke er opptatt av barnets psykologiske behov. Temaet er viet ett kapittel i bokas siste del, som viser til nyere forskning om tilknytningskvalitet og foreldretrening, og gir råd om hvordan bekymringer om vold og overgrep kan håndteres. Dette kapitlet sammen med bokas teoretiske beskrivelser for øvrig bør danne utgangspunkt for gjensidig respekt og samarbeid mellom fagfolkene innenfor tilknytningstraume og foreldretreningsområdene.

Negative atferdsmønstre

For å forstå begrunnelsene for fremgangsmåter og metoder i PMTO, redegjøres det innledningsvis for risikofaktorer, beskyttelsesfaktorer, resiliens, utviklingspsykopatologi, utviklingsforløp og utviklingsbaner. Gerald Patterson utviklet SIL-modellen (sosial interaksjon og læringsmodellen) på tidlig 1970-80-tallet som forklaring på utvikling av atferdsvansker. Modellen beskriver hvordan negative atferdsmønstre oppstår mellom foreldre og barn, og kan forklare utvikling av atferdsproblemer. Sentralt i modellen er «tvangsprosessen» (the coercive process), der et uvennlig initiativ møtes med et uvennlig svar som i neste omgang besvares med et nytt uvennlig initiativ. Samspillet eskalerer til sterkere og sterkere konflikt, som i ekstreme tilfeller kan ende med fysisk avstraffelse og vold.

Modellen forklarer både hvordan straffende foreldrepraksis og vold kan utvikle seg og hvordan barnets atferdsproblemer kan forstås. Tvangsprosessen er velkjent i enhver familie der normale konflikter i de daglige gjøremål oppstår regelmessig, men håndteres og stanses uten alvorlig eskalering. I PMTO sees den alvorlige og invalidiserende eskaleringen i sammenheng med karakteristiske trekk hos barnet, foreldrene og familien. Barnets temperament kan gjøre barnet spesielt sårbart for konflikteskalering, mens foreldrenes personlighet eller psykiske tilstand kan påvirke sannsynligheten for å involvere seg i tvangsprosessen . Familiens livssituasjon, fattigdom og arbeidsløshet kan for eksempel påvirke foreldrenes overskudd og toleransegrenser. Boka beskriver kompleksiteten i familie og samspill, og hvordan dette utredes som grunnlag for behandlingen.

Implementeringen er avgjørende

Implementering av et evidensbasert program i tjenesteapparatet er et fag i seg selv. Erkjennelsen av at behandlingseffekten er avhengig av kvaliteten på implementeringen, har ført til at PMTO-ledelsen har nedlagt mye arbeid i å utvikle prosedyrer for vellykket implementering der solid forankring i organisasjonen (Systemmodellen) er nødvendig for å forebygge sammenbrudd. Sammenkobling av de formelle strukturene i både tilbyderens (PMTO) og mottakerens (en kommune) organisasjon med nødvendige kontrakter og formelle vedtak sikrer at dimensjonering, opplæring av personell, vedlikehold av kompetanse og kvalitetssikringssystemer kommer på plass. Gjentatte påstander om evidensbaserte metoder ikke virker, har ikke tatt høyde for manglende implementeringskvalitet hos de programmer som er vurdert.

Konfliktfullt samspill (tvangsprosessen), straffende grensesetting, manglende tilsyn av barnet, mangel på ros og oppmuntring, mangel på sosial kompetanse og problemløsningsferdigheter danner bakteppet hos mange familier med barn med atferdsvansker. Barnets temperament og spesielle behov, foreldrenes psykiske tilstand, oppdragelsesfilosofi og personlighet sammen med familiens livssituasjon danner kontekst for behandlingen. En serie enkeltstudier fra flere foreldretreningsprogrammer og metaanalyser enes om hvilke foreldreferdigheter som reduserer atferdsvansker og fremmer prososial atferd. PMTO inkluderer disse ferdighetene. Ikke overaskende er det relasjonsbygging gjennom emosjonelle kommunikasjonsferdigheter og positivt foreldre-barn samspill som har slike effekter, sammen med forutsigbar grensesetting og praktiske øvelser med barnet.

Gir verktøy

Manualisert behandling møter ryggmargsrefleksiv motstand hos mange. Men manualen er ikke annet enn et hjelpemiddel for å sikre at de virksomme komponentene er med i behandlingen. I PMTO begynner man med å gi foreldrene et ganske enkelt verktøy som man vet gir raske og positive endringer i foreldre-barnrelasjonen. I en konfliktfull situasjon har foreldre tendens til å gi barnet beskjeder på en aggressiv og kommanderende måte. Gode beskjeder gis på vennlige og beskrivende måter med blikk-kontakt og fysisk nærhet. Beskjeden følges opp med tilbakemelding om at man setter pris på at beskjeden ble fulgt.

Forandringer i samspillsmønsteret mellom foreldre og barn er komplisert fordi man må bryte med vaner som er innarbeidet under emosjonelle situasjoner. Derfor legger PMTO stor vekt på rollespill og refleksjon med terapeuten som coach. Innøvde samspillsmønstre tas med hjem til barnet der de prøves ut under trygge omgivelser, diskuteres og justeres i neste behandlingsmøte. Alle hovedkomponenten i behandlingen gjennomarbeides på denne måten.

Kritikk mot grensesetting

Det er kommet innvendinger mot bruk av grensesettingsstrategiene, f.eks. time out, på barn med tilknytningsforstyrrelser og traumer. Forfatterne inntar en ydmyk holdning til problemstillingen, og tilkjennegir at barn med slike historier må vies spesiell oppmerksomhet og omtanke. Samtidig peker de på at PMTO-prosessen leder til at foreldrene tilegner seg sensitivitet overfor barnets signaler. De lærer å være oppmuntrende og å kommunisere med barnet samtidig som de trenes i å regulere egne negative følelser. Relasjonen mellom barnet og foreldrene er snudd fra konflikt til positiv relasjon slik at forutsigbare, rolig og høflig gjennomførte grensesettinger ikke utløser den angsten og frykten hos barnet som kritikerne forventer.

Evidens er et begrep som utløser følelser, evidensbasert praksis likeså. Men import av et behandlingsprogram basert på tilgjengelig forskning og effektstudier fra utlandet utløser behov hos importøren om å la implementeringen ledsages av fortløpende forskning. Det bør oppfattes som etisk forsvarlighet heller enn kritikkverdig. PMTO har fulgt implementeringen med både implementeringsforskning, effektforskning og forskning på effekter i forhold til prediktorer, mediatorer og moderatorer. Denne følgeforskningen er viktig for sannsynliggjøringen av PMTO som virksom behandling og for forståelsen av hvorfor den er virksom. Men den er også viktig ut over PMTO-perspektivet, fordi diagnosemanualene bare presenterer symptomer, debuttidspunkt og varighet av problemene som kriterier for diagnostisering. Effektforskning i kombinasjon med prediktor/mediator/moderator-forskning gir oss på sikt mulighet til å fylle hullene i diagnosemanualene slik at det kan bli mulig å sette differensialdiagnoser og derved i større grad skreddersy behandlingen.

PMTO er vurdert av databasen Ungsinn (http://ungsinn.no). I utdrag av vurderingen av programmet sier Ungsinnpanelet:  «Studien viste at PMTO er en effektiv og virksom behandlingsmetode for familier med barn som har alvorlige atferdsproblemer. Foreldre og lærere i PMTO-gruppen rapporterte om mindre utagerende atferd hos sine barn sammenlignet med dem som mottok annen type behandling. Resultatene synes å vedvare ett år etter avsluttet intervensjon. PMTO bygger på en allment akseptert teoretisk og forskningsmessig base, og tiltaket er grundig evaluert i flere land og også i Norge ved RCT studier. Det er utarbeidet gode rutiner for kvalitetssikring av tiltaket. Programmet klassifiseres som et dokumentert virksomt tiltak på evidensnivå 4 med dokumentasjonsgrad 4 (****)».

 

Barn som middel til å nå politiske mål

Artikkelen er skrevet i samarbeid med Magne Raundalen.

Kronikk i Nordlys 3.2.16

Den 29.12 2015 sendte Justis og beredskapsdepartementet ut til høring 40 forslag til innstramninger i utlendingslovgivningen med det overordnede formål å gjøre Norge så lite attraktivt som mulig. Høringsfristen går ut den 9 februar. Ett av forslagene er at enslige mindreårige asylsøkere bare skal få midlertidig beskyttelse til de er 18 år. Det midlertidige oppholdet gir ikke rett til familiegjenforening. Da skal de få fornyet beskyttelsesvurdering ut fra ordinære vurderinger av behovet for beskyttelse. Dersom de ikke lengre har behov for beskyttelse skal de transporteres ut av landet og tilbake til opprinnelseslandet. Å gjøre Norge mindre attraktivt er den eneste begrunnelsen for innstramningene. I høringsbrevet heter det: «Dagens regler for enslige mindreårige asylsøkere kan gi incitamenter for at barn sendes av gårde på lange, farefulle reiser». De er blitt kalt «ankerbarn» fordi man ser for seg at når barna får ankerfeste i Norge, kommer foreldrene etter. Så langt har 95% av de enslige mindreårige asylsøkere fått permanent oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. De fleste av barna kommer fra krigsherjede land og er reelle flykninger og i de fleste tilfellene blir det ikke søkt om gjenforening sier en representant fra UDI til VG. Ankerbarnas eksistens er altså en konstruksjon, kynisk brukt for å gjøre Norge lite attraktivt for folk i nød.

Hittil har Norge altså valgt en praksis som er i overensstemmelse med både menneskerettighetene, barnekonvensjonen, anerkjente etiske argumenter og barnefaglig kunnskap. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) Artikkel 8 sier: «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse». I bloggen Lex Superior sier juristen Ulrik F. Thynes i en kommentar til Art. 8: «Familielivet er også vanskelig å skille fra hjem og privatliv, beskyttelsen går dog noe videre spesielt når det gjelder familiebånd i forbindelse med asylsaker, barnevernssaker o.l.». Forslaget tangerer i hvert fall grensen for mangel på respekt for Art. 8.

I Barnekonvensjonens Art 9 nr. 1 står det: «Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje». I Art. 10 står det: «I samsvar med partenes forpliktelse etter artikkel 9 nr. 1 skal søknader fra et barn eller dets foreldre om å reise inn i eller ut av en parts territorium med henblikk på familiegjenforening behandles av partene på en positiv, human og rask måte». Det er åpenbart at dette betyr at man skal legge til rette for familiegjenforening og ikke aktivt hindre det.

I NRK TVs program Torp den 26.1 sa filmregissør Margareth Ohlin i forbindelse med hennes forrige film der hun intervjuer enslige mindreårige asylsøkere at man ikke kan bruke mennesker for å nå politiske mål. Her refererer hun til filosofen Immanuel Kants ene kategoriske imperativ: «Man skal alltid behandle et menneske som et mål i seg selv og aldri som et middel til å nå andre mål». Imperativet ligger til grunn for et grunnleggende menneskesyn vi har hatt i Norge fram til nå. Vi skal ikke bruke folk for egen vinnings skyld. Regjeringens innstramningsforslag gjør nettopp det.

I Barnekonvensjonens Artikkel 3 heter det: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Men barns beste er en relativ størrelse. Det nytter ikke å komme trekkende med generelle ord og vendinger. Man må konkret til verks. Fra et barnefaglig ståsted er det ikke til barn beste å leve i usikkerhet og uforutsigbarhet ved bare å gi dem midlertidig opphold. Det er ikke til barns beste å utsette dem for fornyet beskyttelsesvurdering ved fylte 18 år og risikere å bli rykket ut av de sosiale nettverk de har fått under oppholdet i Norge og sendt ut til ukjente forhold i hjemlandet. Det er ikke til barns beste å hindre dem i å vokse opp med sine foreldre ved å nekte gjenforening. Regjeringen burde i stedet foreslått at søk etter deres foreldre med sikte på gjenforening skulle intensiveres ? av hensyn til barns beste.

Folkehelseinstituttets Rapport nr 11, 2009 om enslige mindreårige asylsøkere «Avhengighet og selvstendighet» slår fast at ungdom som har kontakt med familie i Norge har færre psykiske plager enn de som ikke har det. Rapporten slår også fast at enslige unge flyktninger har vært utsatt for mange alvorlige risikofaktorer og det er en svært høy forekomst av depresjon og post traumatiske stressplager blant dem. Disse plagene kan bli kroniske hvis de forblir ubearbeidet. FNs barnekomité, som overvåker landenes forsømmelser av Barne-konvensjonen, har påpekt ved flere anledninger at Norge i sterkere grad må styrke tiltakene for å sikre tilfredsstillende psykologisk og psykiatrisk omsorg for traumatiserte, asylsøkende barn, særlig de som kommer alene. Komitéen har også måttet løfte Barnekonvensjonens diskrimineringsparagraf mot oss i denne sammenheng. For noen av oss oppleves dette som intenst skammelig.

Godhetstyranniet og vår kultur

Kronikk i Nordlys 4.1.16

Snøskredkatastrofen i Longyearbyen sitter frist i minne. Bildene fra skredområdet med hundrevis av frivillige som graver desperat etter overlevende har brent seg fast i netthinnen på hos alle. Kommentatorene hentet fram betegnelsene dugnad og empati. Dugnad ble kåret til Norges nasjonalord i 2004. Betegnelsen kommer fra norrønt og betyr hjelp eller god gjerning. Noe spesielt norsk fenomen er det imidlertid ikke. Og det skulle bare mangle. Å gjøre en god gjerning er høyt respektert i alle samfunn. I følge Wikipedia finner man tilsvarende ord i mange språk med samme mening. Empati kommer fra gresk og betyr sinnsopprør. Den vanlige forståelsen av ordet er imidlertid innlevelsesevne. Evne til å forstå og anerkjenne gyldigheten av andres følelsesmessige tilstand og reaksjoner (Store norske leksikon). Det er vel neppe noen tvil om at empati lå til grunn for massedugnaden i Longyearbyen og empatien kom tydelig til syne da meldingen om de to dødsfallene nådde oss og da Svalbardsamfunnet reagerte øyeblikkelig med å ta vare på og vise omtanke for de berørte familiene.

Det er en kulturell overlevelseskraft i dette. Sett ut fra et evolusjonsperspektiv er empati en nødvendig egenskap. På samme måte som trygg tilknytning mellom spedbarnet og omsorgspersonene er barnets livsforsikring, er empati kulturens livsforsikring. Uten trygg tilknytning utsettes barnet for farer som kan true liv og helse. Uten empati utsettes kulturen for farer som truer dens eksistens. Uten empati kunne vi sikkert overlevd som art. Motsatsen er egoisme, som lever i beste velgående. Men empati er en egenskap som også er et resultat av vår arts utvikling og kan kanskje bidra til å forklare kultur som et særeget fenomen ved menneskearten. En kultur overlever ved sine konsekvenser. En kultur som ikke fører til gode konsekvenser for kulturen dør ut. Derfor vil IS?s kultur dø ut før eller senere.

Det er i dette perspektivet ?godhetstyranniet?, det nye politiske skjellsord fra ytterste høyre fløy bør vurderes. For utbruddet rammer empatien i vår kultur. Karakteristikken kom da folk flest viste empati og tilbød klær og mat til asylsøkerne som kom over grensen uten annet enn det de sto og gikk i. Innvandrings- og intergreringsstatsråden æreskjeller oss for å være i besittelse av en livsnødvendig egenskap for vår kulturs overlevelse. Hun tilhører et parti som vil skyve flykningebåtene ut i Adriaterhavet igjen og som oppfordrer kommunene til ikke å bosette flykninger. Hun erstatter empati med egoisme som dyd.

Dermed rammer hun den egenskapen som preger de kulturer som har sterkest overlevelseskraft. Hvis hun lykkes, i uvitenhetens navn, er vår kultur i fare. Den mister sin kraft og erstattes av konkurransens egoisme. Konkurranse er nemlig ikke utelukkende bra for menneskene som konkurrerer, som noen tror. Konkurranse er bra for det det konkurreres om, det være seg kapital eller verdensrekorder på ski. En kultur uten empati skaper bare vinnere og tapere og det er oftest de samme som vinner og alltid de samme som taper. I et slikt samfunnet ville ingen gitt hjelp til taperne, det være seg skredofre eller asylsøkere.

Men der er vi ikke enda. Riktignok fortelles vi i media at det er skjedd et stemningsskifte i asylpolitikken. Dette skifte sannhetsforklares ved at sentrale politikere med private agendaer snur i debatten. De som var for en romslig innvandringspolitikk er nå imot. Selv vi godhetstyranner forstår at tilstrømningen av asylsøkere til grensen må reguleres. Men det har ikke skjedd noe stemningsskifte hos oss - befolkningen, men det har skjedd et politisk stemmeskifte i bestrebelsen på å få et bredt politisk flertall i Stortinget. I skrivende stund foreslår regjeringen ytterligere tiltak for å begrense flykningetilstrømningen. Den er fremdeles ikke bærekraftig for norsk økonomi. Empati er en utgiftspost på det norske statsbudsjettet.

Empatien er imidlertid en grunnverdi i vår kultur som hele tiden må forsvares, men som ikke forsvinner over natta. Den er vedlikeholdt som overlevelsesfaktor for vår kultur og er robust. Neste naturkatastrofe og neste folkevandring fra nød og elendighet vil møtes med empati og omsorg hos de fleste av oss. Og så får politikerne våre stramme inn på det empatiske handlingsrommet i vår innvandringspolitikk uten å skjønne at de svekker den kulturen de forsøker å beskytte.

Enslige mindreårige asylsøkere (EMA). Gi dem en sjanse

Kronikk i Nordlys 3.12.15

Den sikreste måten å vinne en krig på er å skade barna. Barn utsettes for krig, vold og tortur. De rekrutteres til barnesoldater. De lærer å drepe. De lever med frykt og angst i år etter år. Og de tar skade av det. De skades og lemlestes fysisk, som er ille nok, men de skades også i sin kognitive og emosjonelle utvikling. De får hukommelsesproblemer og mister evnen til å regulere følelseslivet sitt. De blir emosjonelt ustabile og får problemer med å lære.

De har vært utsatt for dramatiske hendelser. De har sett slektninger bli drept og hjemmet sitt bli bombet. De har sett tortur og drap. Vi kaller det traumatiske opplevelse. I traumepsykologien er en dramatisk hendelse traumatisk når den gjør skade.

Nervesystemet reguleres på tre måter når man utsettes for stressende hendelser. Den mest problemløsende måten er å engasjere seg sosialt med andre mennesker. Å ha blikk-kontakt, lytte og snakke med andre er den raskeste måten å føle seg rolig og trygg på. Men når dette ikke er mulig reagerer kroppen med å mobilisere flukt eller forsvarssystemene våre. Adrenalin og kortisol sprøytes inn i blodbanene og blodtrykket øker, musklene spennes og pusten går raskere. Vi blir forberedt på flukt eller kamp. Når den stressende hendelsen er over vil nervesystemet sørge for at vi roer oss ned og normaliserer situasjonen. Men når vi utsettes for en overveldende mengde av stress over lang tid blir vi fastlåst i denne beredskapssituasjonen. Hjernen greier ikke å bringe kroppen tilbake til normalsituasjonen igjen. Vi kaller det «Post Traumatic Stress Disorder» (PTSD). 

En person med PTSD opplever «tankekjør», hendelsen maler rundt i hodet, man føler sterk og vedvarende uro, gjenopplevelse av de ubehagelige sanseinntrykkene, nummenhet i kroppen, nedsatt konsentrasjonsevne, mareritt og man får emosjonelle reaksjoner som sinne og angst. Den langvarige «pumpingen» av stresshormoner ut i blodbanene kan skade deler av hjernen som kan føre til hukommelsesproblemer og følelsesmessig ustabilitet. Derfor kommer disse barna med en sårbarhet som rammer evnen til å lykkes i skole og utdanningsløp og som vanskeliggjør sosial tilpasning og relasjonsbygging til andre mennesker.

Mange av EMA-barna kommer til Norge med PTSD. Fra januar til september i år kom 2696 av dem hit. Ca. 500 av dem er under 15 år. Det er en økning på 203% fra 2014 til 2015. De kommer fra Afghanistan, Somalia, Eritrea og Syria, alle krigsherjede land. 94% av dem får innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag (Barne- ungdoms- og familiedirektoratet).

Disse barna trenger mer enn boblejakke og tak over hodet når de kommer til Norge.  Ansvaret for EMA-barna er delt mellom det statlige barnevernet (Bufetat) og Utlendingsdirektoratet (UDI). De under 15 år får tilbud om plass i barnevernets omsorgssentra for mindreårige mens de mellom 16 og 18 får plass i UDI?s asylmottak for mindreårige inntil asylsøknaden er behandlet. De som innvilges asyl bosettes i kommunene, de miste som regel i fosterhjem.

En rapport fra Institutt for samfunnsforskning fra 2013 viser at barna som bor i asylmottak har gjennomgående dårligere standard enn barna i barnevernets omsorgssentra. Det er ingen normer for bemanning, kompetanse, boligstandard eller miljøarbeid slik at ressursmangel gir personalet liten tid til å kunne utøve nødvendige omsorgs- eller miljøarbeidsoppgaver og det er bekymring for levekår og kosthold for de lengeværende mindreårige asylsøkerne.

Skadepotensialet for disse barna er store. Kvaliteten på levekår og omsorg når de kommer hit er avgjørende for om de greier å bli restituert fra traumeskadene. Konsekvensene av å mislykkes er alvorlige både for de som skal bo i Norge og de som skal tilbake til opprinnelseslandet etter fylte 18 år (de lengeværende). De som skal tilbake mister mulighetene til å bidra til å utvikle hjemlandet og få et godt liv der, mens de som får bo i Norge kan mislykkes i skole og utdannelse og dermed også med integreringen.

Det første som bør gjøres er å la barnevernet også få ansvaret for de mellom 16 og 18 år. Det neste er å utvikle innholdet i omsorgssentrene til å inkludere profesjonell traumebehandling, høy levekårstandard og aktiv nettverksbygging med trygge og kompetente voksne som hjelpeverger og miljøterapeuter. Fosterhjemmene for de yngste som er innvilget asyl må ha tilgang til fagressurser som gjør fosterhjemmene til stabile, terapeutiske miljøer som kan møte og håndtere PTSD symptomene og bidra til restituering.

Men de har dårlig tid. Hjernen er fleksibel og bruksavhengig og ungdomshjernen er spesielt fleksibel etter en traumatiserende barndom. Hjernen reorganiseres i ungdomstiden og gir ungdommen en ny sjanse. Det er snakk om å benytte anledningen til å la de får nye erfaringer som reparerer de skadene de har pådratt seg fra hjemlandet og fluktopplevelsene.

Den sikreste måten å vinne en krig på er å skade barna. Da er neste generasjon ødelagt og seieren er varig. La oss redde som mange vi kan gjennom en profesjonell asylpolitikk for disse barna.

 

KREATIVE OG SELVSTENDIGE BARN

World Values Survey (WVS) er et globalt nettverk av samfunnsvitenskapelige forskere som undersøker folks verdier og tro, hvordan disse egenskapene forandrer seg over tid og hvilke sosiale og politiske virkninger de har. Nettverket har eksistert siden 1981 og har utført representative undersøkelser i over 100 land. WVS undersøkte i perioden 2005 til 2009 hvilke egenskaper foreldre mente var viktig å oppmuntre barna til i 58 land. De kunne velge fem av følgende egenskaper: lydighet, uavhengighet, fantasi, ansvarsfølelse, besluttsomhet, hardt arbeid, religiøs tro og uselviskhet. Norske foreldre kom på topp i uavhengighet og som nummer to i fantasi bare slått av Sverige, mens når det gjaldt lydighet og hardt arbeid kom Norge på henholdsvis 42 og 57 plass.

Dette er interessant sett i lys av Aftenpostens reportasje i A-Magasinet den 21.11 der forskere, bl.a. Gunnar Breivik, hevder at foreldre overbeskytter barna sine slik at «..dette er første generasjon som ikke får muligheten til å utforske verden på egen hånd og dermed bli selvstendige og robuste mennesker». Disse synspunktene kommer som foreløpig siste utspill i en bølge av kritikk mot foreldre som skal ha abdisert som foreldre og latt barna overta makta. Budskapene har vært at foreldre må begynne å sette grenser igjen, gjenopprette autoritet og lære barna respekt overfor voksne. Samtidig skal de slutte med å beskytte barn for farer og akseptere at barn må falle og slå seg, brekke bein og blø fra kutt og skader for å lære livets harde skole. Vi ser konturene av en barneoppdragelsesfilosofi vi kjenner fra 1700 tallet og fram til etter andre verdenskrig der hardheten i barneoppdragelsen skulle herde barnet til å kunne innta voksenrollen, vise ansvar, følge ordre og innrette seg i voksensamfunnet. På 1800 tallet skulle de være gudfryktige av hensyn til Gud. På 1900 tallet skulle de bidra i familien i økonomiske vanskelige tider og etter andre verdenskrig skulle de være med på å gjenoppbygge landet - tilfredsstille foreldrenes behov. Først etter Åse Gruda Skard inntreden på scenen på 1950 tallet, ble synet på barns som individer med egenverdi, med barnets behov for lek, omsorg og kjærlighet satt på dagsorden. For første gang ble barneoppdragelse basert på forskning og teori om barns utvikling og behov og ikke på de voksnes behov for barns lydighet og tilpasning. På 70, 80 og 90-tallet ga dette seg noen merkelige utslag, blåst opp av media som problemer, der curlingforeldre, helikopterforeldre og forhandlingsbarna, for å nevne noen merkverdigheter, ble karakteristikker på trender som, hver på sin måte, ødela barnas muligheter til å bli dugelige samfunnsborgere.

For plutselig ble det galt å rydde vei for barna og hjelpe dem fram fordi de ville bli uselvstendige og hjelpeløse. Det ble feil å overvåke barna for å vite hvor de var og hva de holdt på med fordi det ville skape engstelige og forknytte barn. Og forhandlingsbarna spilte foreldrene ut over sidelinjen, tok all makt fra foreldrene og ble tyranner og bortskjemte drittunger. Men forskning viser at barn som får hjelp fra interesserte foreldre, barn som har foreldre som vet hva barna gjør, hvem de er sammen med, hvor de er og når de kommer hjem, barn som gis anledning til å mene noe, uttale seg og medvirke i beslutninger som har betydning for dem, blir sunne robuste og tilpasningsdyktige barn.

Og det er slike barn vi har i dag. Vår generasjons barn og unge har mer kunnskap om verden enn tidligere generasjoner. De mestrer utfordringer og oppgaver som vi måtte passere 40-årene før vi mestret. De er dyktigere på skolen enn tidligere generasjoner. Og, verd og merke seg, de har et bedre forhold til foreldrene sine enn alle tidligere generasjoner. Kan det komme av at dagens foreldre ikke er så opptatt av lydighet og hardt arbeid, men oppmuntrer barna til selvstendighet og fantasi som World Value Survey forteller oss? 

Men likevel flommer bølger av hat mot dagens foreldre og kritikk av dagens barn med jevne mellomrom over fedrelandet. Det siste er altså at vi overbeskytter dem. Hva blir det neste? Lykkepilleforeldrene ? de som hjelper barna til å lykkes i livet? For det er vel heller ikke helt bra.
 

SEIER?N ER VÅR

Publisert i Nordlys den 19.3

Endelig er det bevist! Dagens foreldre er tidenes beste. Ungdata har nylig publisert en undersøkelse der 90% av barn mellom 13 og 16 år sier de er svært fornøyd eller ganske fornøyd med foreldrene sine. Andre undersøkelser, både nasjonalt og internasjonalt viser at ungdom eksperimenterer mindre med stoff, de røyker mindre, drikker mindre, slåss mindre, bråker mindre og de gjør mer lekser. Kanskje dere foreldrekritikere som regelmessig tyter fram i media og kritiserer foreldregenerasjonene for å ha abdisert som foreldre og mistet kontrollen over barna, og for å ha skapt utålelige, uoppdragne og bortskjemte barn, nå kan tie stille. Hvil dere. Det har barna fortjent. 

 

For det har skjedd en revolusjon i foreldreferdigheter og barneoppdragelse. I 1954 formanet biskop Ole Hallesby i sitt berømte radioforedrag «Kristne hjem» alle norske foreldre til å rise sine barn, med påstått ryggdekning i Bibelen, nærmere bestemt i det greske ordet «paideia» som han helt privat oversatte til «tukt» og utla som ris. Det ufravikelige målet var at «?deres (barnets) egenvilje skal bøyes». Paideia betyr «dannelse» som strengt tatt er det stikk motsatte. Få har gjort mer skade på barn enn biskop Hallesby. Men hardheten mot barn har vært en seiglivet affære. I 1936 ble det, som det andre land i verden, bare slått av Finland, forbud mot å slå barn i skolen, men hjemme ble det først forbudt i 1987. Likevel sår Høyesterett tvil om det likevel skulle kunne være lov å «klapse» det ulydige barnet da den i 2005 tolket Straffelovens §219 dit hen at dette gjaldt bare ved alvorlig skade. Jusprofessor Anders Bratholm og barnepsykolog Magne Raundalen minnet Høyesterett om at vi allerede i Kong Christian den V norske lov av1688 fikk forbud mot å skade barn ved følgende bestemmelse: «Hvis foreldre sønderslår deres legeme og ødelegger deres helbred skal de straffes som om det var en fremmed som gjorde det». 

 

Men hardheten mot barn er vanskelig å bli kvitt. Den 14 mars 2009 uttrykker Riksadvokat Tor-Aksel Bush skepsis til at «klapsedommen» i Høyesterett var død og sa at hvis et barn velter melkeglasset for tredje gang må det være lov på gi et klaps selv om handlingen «?ikke hadde vært akseptert overfor en kollega under lunsj». Nei ? nettopp. 

 

Sverting av foreldre er utrolig populært. Den 21 november i fjor gikk idrettsprofessor Gunnar Breivik ut i A-Magasinet og hevdet at foreldre overbeskytter barna sine slik at «..dette er første generasjon som ikke får muligheten til å utforske verden på egen hånd og dermed bli selvstendige og robuste mennesker». Man skulle slutte å beskytte barn mot farer og akseptere at barn faller og slår seg, blør og brekker bein for å lære av livets skole. Tidligere har «forhandlingsforeldrene» tapt foreldreautoritet, «superforeldrene» har stresset barn til psykosomatiske sykdommer, «panikkgenerasjonen» turte ikke sende barna ut i trafikken, «curlingforeldrene» lagde motstandsvegrende og bortskjemte barn som vi kveler med vatt og «helikopterforeldrene» som sveiper over barna hele tiden i hysterisk behov for å overvåke. Mange har ment at manglende oppdragelse skaper egoistiske tyranner, hensynsløse drittsekker eller stakkarer som vil knekke sammen ved første motstand. 

 

Så kommer Ungdata som har spurt 60.000 unge mennesker mellom 13 og 16 år om hvordan de har det. Det viser seg at de har aldri vært mer veltilpassede, tar ansvar, gjør lekser, liker seg hjemme og trives med foreldrene sine, og ungdomskriminaliteten går ned. Høgskolelektor ved Politihøgskolen Elisabeth Myhre Lie sier at disse funnene har sammenheng med måten foreldre er foreldre på. Hun peker på at dagens foreldre greier å kombinere god grensesetting med empati og genuin interesse for barna sine. Barna tillater at foreldrene har oversikt over hva de gjør og hvem de er sammen med og de er svært åpne overfor foreldrene sine. Foreldrene lytter til barna sine og gir gode råd. Derfor kommer barna tilbake og det utvikler seg en naturlig autoritet og gjensidig respekt. Foreldrenes samfunnskompetanse gjør at de blir relevante foreldre, sier Myhre Lie. 

 

Så seier?n er vår. Vi har vunnet over hardheten i barneoppdragelsen. De giftige karakteristikkene av foreldrerollen er imøtegått. Barnekonvensjonens kapittel 12 om retten til å bli hørt og til å si sin mening er omsatt i praktisk barneoppdragelse. Øvelse i å kunne forhandle fram løsninger, foreldre som bryr seg om hvor barna er og hva de gjør, foreldre som legger til rette og hjelper til, som beskytter og har realistiske ambisjoner for barna, skaper ansvarsfulle barn. Hurra!

 

 

Presidentens ombud

(Publisert som kronikk i Nordlys den 30.12 2014)

«Det norske barnevernet driver ulovlig kidnapping av russiske barn» tordner det russiske barneombudet Pavel Astakhov i TV-programmet «Spesialkorrespondentene» fra Moskva. Han kobler barnevernet til terror og overgrep mot russiske foreldre og bortføring av russiske barn. Blant de mere kuriøse utspillene er påstanden om at barnevernet er den norske regjerings forlengede arm som vil ta russiske barn fra deres foreldre for på den måten å svekke det russiske samfunnet. Det er sterke saker. Astakhov har funnet fram til 55 russiske barn som er tatt fra sine foreldre og som han vil klage inn for den europeiske menneskerettighetskommisjon.

Hvem er Pavel Astakhov? Han ble utnevnt av president Medvedev den 30 desember 2009 til Den russiske presidentens kommisjonær for barns rettigheter. Han etterfulgte Alexei Golovan, Russlands første Barneombud, som plutselig fratrådte sin stilling den 26 desember samme år, bare kort tid etter at han ble innsatt. Det er i ettertid en klar oppfatning av at han fikk sparken da han fra talerstolen i Dumaenhadde kritisert styresmaktene for hvordan de behandlet yngre barn som var i konflikt med loven. Det nåværende russiske barneombudet er altså ikke uavhengig av styresmaktene, noe som er en forutsetning for å kunne fungere som vaktbikkje og overvåker av barns rettsikkerhet i samfunnet. Tittelen er da også «Presidentens kommisjonær for barns rettigheter». Dette er ikke et barneombud i den betydning Vest-Europa forstår embedet. Hans fokus er for tiden utelatende rettet mot utlandet.

Astakhov er utdannet jurist og ble en populær TV-personlighet etter at han spilte dommer i et underholdningsprogram i REN TV om rettsaker, etter modell fra det amerikanske Judge Judy. Han har ingen barnefaglig utdanning som hans forgjenger Golovan men har engasjert seg sterkt i utenlandsadopsjon fra Russland, etter at det ble kjent at 19 russiske fosterbarn var blitt drept rundt omkring i verden. Han ble sterkt kritisert for dette fordi han ikke rettet oppmerksomheten tilstrekkelig mot de 2000 barn i Russland som ble drept hvert år som følge av vold og overgrep i hjemmet. Han var dypt engasjert i etableringen av denrussisk-amerikanske adopsjonsavtalen fra 2011 som innførte regulering av adopsjon gjennom spesielle agenturer, der amerikanske familier som ønsket å adoptere et russisk barn måtte ut med $ 40-50.000 mens russiske foreldre slapp denne utgiften og i tillegg fikk finansiell støtte på opptil 300 000 Rubler ($10.000) for hvert barn. I 2012 informerte Astakhov om at alle barnehjem skulle avvikles innen 7-8 år, barna flyttes til fosterfamilier og den økonomiske kompensasjonen skulle økes for å stimulere fosterfamilier til å adoptere fosterbarna. En russisk parlamentarisk komité ledet av Yelena Mizulina konkluderte med at tusenvis av barn var blitt tatt inn i fosterhjem av økonomiske grunner og senere avvist etter at den økonomiske støtten var utbetalt. 30.000 foster- eller adoptivbarn var blitt sendt tilbake til barnehjem og institusjoner de siste tre årene.

Astakhov var en sterk kritiker av de russiske myndighetene i Putins første regjeringstid fordi han mente at noen av hans juridiske klienter ble politisk forfulgt. Senere snudde han imidlertid helt rundt og er blitt en av de mest profilerte støttespillere til det politiske lederskapet i Russland. I 2007 etablerte han folkebevegelsen Za Putina  (For Putin). Astakhov beskylder altså det norske barnevernet for å kidnappe russiske barn. En av påstandene som har kommet fram i media er at fosterfamilier tjener 25.000 NOKpr dag på å ha et fosterbarn i familien og at det derfor bare er økonomiske grunner for å ha et fosterbarn. En annen påstand er at over 50 000 barn fjernes fra sine foreldre hvert år i Norge. Dersom dette var riktig, ville det ikke vært barn igjen i norske familier. Han begrunner denne fremstillingen med at Norge trenger utenlandske barn av demografiske årsaker, å opprettholde det norske folketallet. I Astakhovs egen rapport til Presidenten i 2012, fremgår at Russland har fått redusert barnebefolkningen med om lag 7 millioner barn over en tiårsperiode, noe som beskrives som en demografisk krise i Russland. Man kan alltids spørre hvem som har demografiske beveggrunner i den konfliktfylte barnevernsdebatten, der selv en feriereise til Vest-Europa fremstilles som om de russiske foreldrene kommer barnløse hjem igjen.

 

Både ekspedisjonssjef i Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) Oddbjørn Hauge og tidligere barneombud Reidar Hjermann har uttrykt bekymring over at Astakhov uttaler seg mot bedre vitende. Astakhov har møtt norske barnevernsmyndigheter ved flere anledninger, både i Moskva og i Oslo. Han er godt informert både om norsk lovgivning på området, og statistikk. Selv ble jeg og representanter for norske barnevernsmyndigheterintervjuet av Russia 1 om norsk barnevern, det biologiske prinsipp og norsk fosterhjemstjeneste den 24 november i år til det overnevnte programmet «Spesialkorrespondentene» som gikk på lufta den 28 november. Til ingen nytte. 

"Forskning viser"

Skrevet sammen med Magne Raundalen

Mantraet ?forskning viser? har nok en gang fått lov til bli brukt som trumf i en avisdebatt. Gunnar Breivik og Ellen Beate Hansen Sandseter svarer i Aftenposten den 16 desember på vår debattartikkel  ?Et alvorsord til blodsromantikerne? den 3 desember at ?nyere forskning? viser at barn føler seg begrenset i sin lek og utforskning, de oppfatter sine lekemiljøer som kjedelige og de ønsker seg mer utfordrende miljøer og større frihet til å utforske dem?. Forskning viser også at ?at barn som får lov til å teste ut risiko i lek blir bedre til å vurdere og håndtere risiko?. De utdyper med at ?..hvis barn skal leve aktivt og teste grenser innebærer det av og til skrubbsår eller en brukket arm. Hvis man skal føle gleden ved aktiviteter som gir opplevelser og spenning, må man akseptere at det av og til skjer uhell.??. Vår agenda var at det er feil signal av forskere å bagatellisere at barn skader seg fordi det bringer fram igjen hardheten mot barn som ideologi.
Gunhild Sætren, Ph.d. stipendiat ved NTNU i organisasjonspsykologi med sikkerhet i arbeidslivet som spesiale, skriver indignert om Breivik og Sandseter i sin blogg: ?Tenk om jeg som sikkerhetsforsker i arbeidslivet skulle gått ut i media og sagt: «La de gå på en smell. Det lærer de av. Det herder de for senere utfordringer». Hun fortsetter: ?Jeg tror man må lete lenge etter noen som anser en kalkulert risiko uten sikkerhetstiltak for å brekke armer og bein som tilfredsstillende HMS-arbeid på en arbeidsplass i dag.? Det er her sakens kjerne ligger. Barn har også rett til HMS-arbeid på sine arbeidsplasser. Lekeplassen er barnas arbeidsplass.
Breivik og Sandseter henviser til Barnekonvensjonens artikkel 12 om barns rett til å få si sin mening og bli hørt og tatt alvorlig i saker som angår deres hverdag. ?Nyere forskning? viser altså at barn er misfornøyde med arbeidsplassen sin. Og ?Nyere forskning? viser at barn blir flinkere til å vurdere risiko hvis de blir utsatt for det. Men vi kan ikke se at barna fra forskningen har bedt om høyere risiko for å bli skadet. Og om de hadde bedt om det ville den samme barnekonvensjonens artikkel 19 gitt dem rett til beskyttelse.
Når vi hevder at disse forskerne sverter foreldrene og angriper barnebeskyttelsen, er det også fordi de overser forskning som kunne belyse hvordan trafikken, kommuneøkonomien og prioriteringen av kjøpesentre gjør asfalt-ørkener til barns utfoldelsesmuligheter. Kommune etter kommune tapper til og med vannet ut av svømmebassengene. Da blir det skikkelig farlig å stupe. I tillegg synes vi det er ganske ansvarsløst når noen hetser foreldrene for at de alltid må være med eller vite hvor barna er, uten å gi noen som helst form for steds- eller aldersangivelse for frislepp på egenhånd. 
?Forskning viser? som sannhetsvitne er en utro tjener. Det finnes god og dårlig forskning og ethvert forskningsresultat må settes inn i en samfunnsmessig sammenheng. Her blir forskningen presentert som løsning på barns fysiske svakheter uten tanke på barns rett til å ha trygge lekemiljøer og hvilke signaler som bagatellisering av skader gir til foreldre.

 

ET ALVORSORD TIL DE SOM IKKE VIL BESKYTTE BARN MOT SKADE

Innlegget er skrevet sammen med barnepsykolog Magne Raundalen

Vi har tre angrepspunkter for denne artikkelen. For det første vil vi ta for oss både den åpenbare og den kamuflerte barne-fiendtligheten vi fornemmer i debatten om at vi overbeskytter nasjonens barn. Dernest vil vi ta avstand fra den åpenbare svertingen av dagens foreldre som følger i kjølvannet. De er utpekt som årsak, noen ganger nærmest som skadedyr, til det påståtte forfall hos barna. Tilslutt vil vi angripe den ansvarsløse grusomheten som uttrykkes gjennom ønsket om å bedre skadestatistikken hos barn med høyere tall, og all raljeringen mot å forebygge barne-skader på steder hvor barn ferdes og leker. I tillegg vil vi se nærmere på påstandene om de enorme læringspotensialene barna kan få gjennom brudd og blodtap. Det blir et alvorsord til blods-romantikerne.
Beskyttelsen av barn har en ikke alt for lang forhistorie, og overgrep og grusomheter hører dessverre til dagens orden også i vår tid. Skiftende regjeringer har derfor vedtatt fire-årsplaner mot vold og overgrep i nære relasjoner siden tusenårsskiftet. Med jevne mellomrom utfordrer media både det sivile barnevernet, du og jeg, og det offentlige barnevernet til sterkere ansvar og større årvåkenhet når det kan handle om grusomheter mot de vergeløse. Særlig blir barnehagen utfordret til en mer systematisert våkenhet for bedre barnebeskyttelse hos oss, siden majoriteten av nasjonens barn er fem dager i uka hos dem. Noen har hevet røsten og kalt denne formen for barnebeskyttelse for angiveri, men det har ikke blitt noen bevegelse ut av det. Det som imidlertid, de siste årene, har fått et kampanjepreg, er tallrike angrep på barnebeskyttelsen under dekke av at det dreier seg om kampen mot overbeskyttelsen.
Vi vet godt at det finnes overbeskyttede barn. Gjennom tidene har vi som terapeuter hjulpet ganske mange familier til et mer robust liv for barna. Og det vil vi fortsette med. Fordi de overbeskyttede barna har to problemer: de blir alvorlig hemmet i sin utvikling, psykisk og fysisk, og de skiller seg ut i barnemiljøet, og de blir lett mobbeofre. De stikker seg ut fra det store flertallet av barn! Og da blir det ganske unyansert for oss, når det blir påstått at alle barn er overbeskyttet og skadelidende. Det tror vi ikke noe på etter at vi redigerte Oppvekstrapporten 2013 med oppgaver over alle fritidsaktiviteter; den viste at hele 80% av skolebarna driver en eller annen form for trening. At de fysisk sett ikke er så sterke som før, og at de nye soldatene ikke kan løpe like langt og bratt, overrasker oss ikke i det hele tatt. Rapporten viser nemlig at dagens barn er betydelig mye mer hjemme og inne. Den enkle forklaringen på det er at de elsker nettet, mobilen og appene sine. Det er dette vi burde snakke om når vi bekymrer oss for nasjonens muskler. Vi får epost fra foreldre som vil ha råd om hvordan de kan få barna ut. De skriver ikke om at det er mindre å gjøre der ute, men de vil ha hjelp til å håndtere, forhandle, skru av det som holder dem inne. Sett med våre øyne blir det helt feil, og med virkelige skadepotensiale, å angripe barnebeskyttelsen ved å utpeke den som hovedfienden. Da den svenske pedagogen Ellen Key i 1900 utropte det kommende århundre for barnas, fikk hun mer rett enn hun kunne drømme om. I alle fall i vår del av verden. Alle pilene har pekt oppover, og alle dødstallene på alle parametere har gått ned. Mange av disse, som vi liker å kalle barnebeskyttelsens triumfer, er forelderskapte; i alle fall for det meste. Vi liker å minne om at 2012 var det første året siden krigen hvor ingen barn omkom inne i bilen. Hvem har sikret barna i bilene sine? Det er det bare mamma og pappa, og bare dem som har gjort.
Angrepene på foreldrene viser seg å være mer enn etterdønninger av den blodige tid. De har fått et klart kampanjepreg fordi de bredt og unyansert sverter hele foreldre-generasjonen. Vi er blitt curling-foreldre, bomulls-foreldre, panikk-generasjonen, helikopterforeldre, vi kveler dem med vatt, og barna har tatt makten. Alt dette skjer med voldsomme oppslag i media, mens vi nesten ubemerket har feiret at Barnekonvensjonen, barnas beskyttergaranti nr. 1, hadde sitt 25-års jubileum nå den 20. november. Ser vi den faglige og juridiske utviklingen i et 20-års perspektiv, er barnebeskyttelsen og barnerettighetene blitt styrket, selv om det måtte gå på bekostning av voksenbeskyttelsen og voksen-rettighetene. Vi kan vel si at vi mer enn fornemmer at også denne, etter vår oppfatning positive utvikling, mobiliserer sine motkrefter. Men foreldrene har svart med å slutte å slå sine barn!
De mest underlige utspillene i den kampanjelignende bevegelse mot barnebeskyttelsen er fra dem vi har valgt å kalle blods-romantikerne. De som ved enhver anledning påpeker at vi har fratatt barna retten til å slå seg, om ikke helt fordervet, så i alle fall halvt. For her dreier det seg angivelig om læringspotensialene fra beinbrudd og blodtap. En av tilhengerne uttaler til A-magasinet at når sønnen endelig måtte sy, ja da «er vi i rute». Mens de forbereder seg på gipsing neste gang. Vi forstår ikke at de som fører denne debatten ikke hører hva de selv sier og ikke forstår hvilke holdninger og utsagn de nærmest signerer. Og helt ubegripelig blir det når forskere mener at vi må gå bakom tallene i statistikken for barneulykker fordi det kan tenkes at de er for lave. Forstår ikke disse kampanjelederne at de med disse budskapene henter fram igjen ideologien om hardheten i barneoppdragelse slik den fremsto fra 1700-tallet fram til etter andre verdenskrig?
I vår etterkrigs-barndom hang det et englebilde i de tusen hjem. Et barn på kanten av drukningsdøden, har en engel med utstrakte vinger bak seg. For våre barn og barnebarn har vi byttet ut engelen med pappa eller mamma eller bestefar + redningsvest. Da kan barnet løpe lengre vekk og streife fritt langs vannet. Det er sånn barndommen skal være. Robust liv, uten livsfare.

 

Mindre skoleklasser - bedre resultater

Flere skoleundersøkelser har vist at lærere ønsker færre elever i klassen for å oppnå bedre skoleprestasjoner og færre atferdsproblemer. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen derimot har hevdet at det ikke er noen sammenheng mellom klassestørrelse og elevprestasjoner. Han får støtte i en norsk undersøkelse fra 1996 der Bonesrønning konkluderer med at antall elever pr. lærer ikke hadde noen betydning for elevresultatene. Likeledes rapporterte Michael Rutter i 1979 at det ikke var signifikante sammenhenger mellom klassestørrelse og atferdsproblemer det tredje året i ungdomsskolen i London. Og kanskje det viktigste studiet, John Hatties studie fra 2009 der han samlet 800 meta-analyser om elevers måloppnåelse, konkluderte med at reduksjon i klassestørrelse ikke påvirker måloppnåelsen men at kontakt og interaksjon mellom lærer og elev er utslagsgivende. Norges mest kjente pedagogikkprofessor, Thomas Nordahl stemmer i og støtter John Hattie og konkluderer med at klassestørrelse ikke har betydning for læringsutbytte. Så da er det vel slik.
Problemstillingen har både en politisk og en pedagogisk side.  Reduksjon av forholdstallet mellom antall elever pr lærer har store økonomiske konsekvenser. Amerikanske forskere har regnet ut at en reduksjon av antall elever fra 30 til 24 i USA vil koste $5 mrd i perioden 2014-2019, 30 mrd norske kroner. Politikere vil ha interesse av å spare penger og forskning som avviser reduksjon av klassestørrelse som virkemiddel er bekvem vitenskapelig støtte.  Men er det så enkelt?
Andre internasjonale studier konkluderer nemlig med at mindre klasser er forbundet med bedre test-skårer på skolefag, spesielt matematikk og skrivning, færre drop-outs og høyere fullføringsprosent, spesielt for elever i de yngre årsklassene og for elever med spesielle behov. Det er altså ikke enighet om at færre elever pr lærer ikke har betydning. I STAR- programmet i Tennessee (Student Teacher Achievement Ratio) som inkluderte 12000 elever og 1200 lærere, hadde man redusert størrelsen på noen klasser til 13-17 elever og beholdt noen store klassene (22-26 elever) og fordelte de tilfeldig i to grupper. Resultatet viste at elevene i de små klassene utklasset elevene i de store klassene i skoleresultater og reduksjon i atferdsproblemer. SAGE-studiet i Wisconsin som omfattet 500 skoler, sammenlignet klasser med redusert størrelse med klasser med normal klassestørrelse og fikk lignende resultater som STAR-studiet.
Til forskjell fra studiene som statsråden støtter seg til, var dataene i disse studiene innhentet ved observasjoner i klassen og intervjuer med lærere og elever og STAR-studiet hadde et randomisert kontrollgruppe design, det sterkeste av eksperimentelle design vi kjenner. Observasjonene viste at noen lærere endret pedagogisk praksis når klassene ble mindre, mens andre ikke gjorde det. Forskerne hadde derfor mulighet til å stille spørsmål om hvorfor mindre klasser virker bra og hvordan de virker bra. Og resultatene var overraskende. Det var nemlig ikke klassestørrelsen som var den utslagsgivende faktoren, så jeg aner at statsråden smiler i skjegget. Studiene viser imidlertid at mange lærere ikke endrer praksis automatisk som følge av å ha færre elever i klassen. De fortsetter med den samme praksisen selv om klassen er mindre. Kan dette være grunnen til at forskere ikke finner forskjeller mellom store og små klasser når man bare gjør sammenlignende studier og ikke går dypere inn i materien. Observasjonene i klassene viste også at de utagerende elevene forstyrret undervisningen i de store klassene og de engstelige og innadvendte elevene lyktes i å gjemme seg bort bakerst i de store klassene. I de små klassene var det imidlertid for læreren å hindre at de innadvendte elevene gjemte seg bort og de utagerende elevene hadde mindre spillerom for bråk. Forskerne konkluderte med at kombinasjonen av små klasser og lærere som benyttet muligheten til å bringe alle elevene i opplæringsposisjon forklarte forskjellene i prestasjoner mellom de små og store klassene, ikke reduksjonen i seg selv.  Små klasser er gode forutsetninger for at alle elevene skal lykkes, mens i store klasser unngår de svake, utagerende og innadvendte elevene lærers oppmerksomhet og kom ikke i opplæringsposisjon. Det er altså ikke bare skolering av lærere i klasseledelse og individuell tilpasning som skal til men samtidig å gi lærerne muligheter til å utøve sin nye kompetanse ved å redusere klassestørrelsen.

Pålegg av tiltak i barnevernet

 

Barne- likestillings og inkluderingsminister Solveig Horne følger opp Raundalenutvalgets NOU 2012: nr 5: «Bedre beskyttelse av barns utvikling». Hun sender nå ut til høring forslag til ny bestemmelse i barnevernloven som gir barnevernet mulighet til å pålegge foreldre tiltak i barnevernet. Det er bra. Meget bra. Forslaget inkluderer kompenserende tiltak som avlasting, besøkshjem, fritidsaktiviteter og leksehjelp, kontrolltiltak som urinprøver og meldeplikt og sist men ikke minst, omsorgsendrende tiltak som foreldreveiledning. Bakgrunnen er at tiltak fra barnevernet, med få unntak er frivillige (barnehage og tilsyn) og mange foreldre vegrer seg for å ta imot hjelpetiltak trolig av mistro til barnevernet eller av mangel på tiltro til at tiltakene virker. Andre ganger tilbyr ikke barnevernet hensiktsmessig og effektive hjelpetiltak.

 

 

 

Barnevernet arbeider etter noen grunnleggende prinsipper. Det overordnede prinsipp er at alle tiltak skal være til «barnets beste». Men i tillegg er det to viktige prinsipper som gjelder: Det biologiske prinsipp og Det mildeste inngreps prinsipp. Det biologiske prinsipp innebærer at vi som samfunn ser det som å være en egenverdi for barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Det mildeste inngreps prinsipp betyr at når samfunnet først går til det alvorlige skritt å gripe inn i en familie, skal det gjørs på den mest skånsomme måte. I en del tilfeller går det imidlertid meget lang tid, over tre år, fra en sak åpnes i barnevernet til barnet tas ut av hjemmet etter beslutning i Fylkesnemnda om omsorgsovertakelse, og 40% av disse er akuttvedtak. Dette er bekymringsfullt fordi barnet da kan ha levd under skadelig omsorg i over tre år. Det er påvist at langvarig stress og angstpåføring hos små barn kan føre til nevrobiologiske skader som påvirker hukommelse og emosjonsregulering. Barnevernsbarn gjør det gjennomgående dårligere på skolen enn andre barn og de faller oftere ut av skoleløpet. I tillegg er det generasjonsoverføring av barneverntjenester i Norge. Og det er et alvorlig problem for et samfunn når man ikke greier å stanse en ond sirkel som skaper skadete barn.

 

 

 

Mye tyder på at kombinasjonen av Det biologiske prinsipp og Det mildeste inngreps prinsipp har ført til serietiltak fra barnevernets side som ikke har vært egnet til å forbedre foreldrenes omsorgskompetanse. Dette kan være stimuleringstiltak for barnet, for eksempel barnehage eller spesialpedagogisk bistand. Det kan være avlastnings- og opplevelsestiltak som for eksempel støttekontakt og besøkshjem, eller kompenseringstiltak som for eksempel økonomisk bistand eller avlastningsbolig. Alle disse tiltakene er gode i seg selv, men de forbedrer ikke nødvendigvis foreldrenes omsorgskompetanse. Det kan se ut som at målsetningen med tiltakene har vært uklare og tiden har gått inntil situasjonen er blitt så prekær at man har måttet ta barnet ut av hjemmet med akuttvedtak.

 

 

 

Det nye forslaget fra statsråden er egnet til å løse disse problemene. De må imidlertid sees i sammenheng med andre beslutninger som ble tatt av den forrige regjeringen. Raundalenutvalget satte opp to eksplisitte mål for de forslag til lovendringer som ble gitt av utvalget. Det ene er å redusere tiden barn lever under skadelig omsorg og det andre er å investere betydelig i at foreldre skal kunne beholde barnet sitt. For å nå det første målet foreslo utvalget å innføre et nytt prinsipp som burde ha forrang overfor det biologiske prinsipp. På bakgrunn av ny kunnskap om tilknytningens betydning for barns psykososiale utvikling foreslo utvalget: Det utviklingsstøttende tilknytningsprinsipp. Barnevernet skal som følge av dette prinsippet avklare om tilknytningen og relasjonen mellom foreldrene og barnet støtter eller hindrer barnets utvikling. Hvis tilknytningen hindrer barnets utvikling skal barnevernet sette inn tiltak for å bedre tilknytningen og relasjonen til sine omsorgspersoner. Dette kan skje på to måter. Den ene er og oppfyllet utvalgets andre målsetning om å investere i foreldrene slik at de kan beholde barnet sitt. Den andre måten er å igangsette prosessen om omsorgsovertagelse så raskt som mulig. Det utviklingsstøttende tilknytningsprinsippet ble videreført av statsråd Inga Marte Torkhildsen i Prop. 106 L om endringer i barnevernloven og vedtatt av Stortinget i mai i fjor. Forslaget om å pålegge hjelpetiltak ble ikke videreført og skapte en ubalanse mellom målet om å redusere tiden under skadelig omsorg og raskere avgjørelse om omsorgsovertakelse. Ubalansen kan ha ført til en utilsiktet økning av omsorgsovertakelser. Men det er to forutsetninger som må være tilstede for å lykkes: Barnevernet må rå over evidensbaserte foreldreveiledningsprogrammer. Foreldreveiledningen må være effektiv og virke. Regjeringen må derfor styrke tilgjengeligheten av disse programmene, for eksempel PMTO, De utrolige årene, Tidlig innsats for barn i risiko (TIBiR) og MST. Regjeringen må også bidra med forskning på programmer som ennå ikke er dokumentert virksomme, for eksempel Circle of Security (COS). Den andre forutsetningen er at barnevernet får kompetanse til å utrede både tilknytnings- og relasjonskvaliteten mellom barn og foreldre og om foreldrene har potensial til å forbedre sin omsorgskompetanse. Mangler den siste hjelper det ikke med evidensbaserte foreldreveiledningsprogrammer.

 

 

 

Når foreldreveiledning foreslås å kunne pålegges blir påleggene av de kompenserende tiltakene og kontrolltiltakene forståelige. Disse tiltakene blir enda viktigere enn tidligere fordi de legger betingelsene til rette for at foreldrene skal lykkes med foreldreveiledningen. Så blir det spennende om juristene protesterer, av hensyn til jussen.  

 

http://verdidebatt.no Vestkantpøbler

Debatten startet da pappa og professor Torkel Brekke skrev en kronikk i VG der han tok et oppgjør med foreldre som lukket øynene for ungdommens festkultur på Oslos vestkant. Brekke hadde opplevd det som forskningen for lengst har dokumentert. Vestkantungdom drikker mer alkohol, bruker mer narkotiske stoffer og har mer festsex enn ungdom fra andre steder i landet, selv om disse slettes ikke skal frikjennes. Senest den 7 oktober hadde VG et oppslag om ukontrollerte fester på Oslos østkant. Brekkes utilgivelige synd var imidlertid ikke bekymringen over festene, men at han hadde gått inn på barnas Facebooksider og undersøkt hva som sto der. Motivet var åpenbart. Facebook er en av de sosiale mediene der ungdommene legger ut invitasjoner til alene-hjemme fester og publiserer sex- og fylle-historier fra festene. Han ville vite hva barna involverte seg i for å kunne gripe inn. Han ville redde barna. Først ut var Alexia Bohwim, forfatteren av «Frognerfitter» og Oslo-vestkantprodukt, dog neppe typisk sådan. I et intervju i VG sier hun det er «utrolig krenkende, graverende og latterlig at jeg nesten ikke har ord»» når foreldre går inn på ungdommenes nettsider. Hun får følge at direktøren i Datatilsynet Bjørn Erik Thon. Han hjelper oss med å forstå at «snoking» i ungdommenes sosiale medier er brudd på personvernet. «Snoking» i barnas hjemmesider er meget skadelig og skader tilliten hos barna uttaler han i Debatten på NRK mandag den 7 oktober.

 

Barn engasjerer seg i sosiale medier fra de har lært å skrive. Fra den dagen har de trådt ut på en arena som har et meget stort skadepotensiale. De interaktive medienes natur, med de øyeblikkelige reaksjonene på det man legger ut på nettet er den kraftigste kontrolløren av menneskelig atferd vi kan tenke oss. Reaksjonenes karakter, i form av «likes», entusiastiske hurrarop eller bitende kritikk, styrer barnets videre atferd på nettet. Men det påvirker også barnets psykiske helse. Noen ungdommer jeg møtte fortalte at de var «helt avhengig av likes» og kunne ikke forlate datamaskinen et sekund før «likes»?ene var fordøyd. En av dem sa at hun hadde lagt ut et bilde der en finger så litt tykk ut og ble ertet for det. Hun måtte bytte bilde umiddelbart. Det er utallige eksempler på nettmobbing, trusler og overtalelser. Ungdom har til og med inngått selvmordspakt på sosiale medier og gjennomført det uten at noen oppdaget det før det var for sent. Og nå ser vi at fritiden organiseres på nettet, og risikoen for skadelig aktivitet er tilstede hele tiden.

 

Dette er bakteppe. Og så går direktøren i Datatilsynet ut og kjemper for personvernet. Jeg forstå at hans jobb er å fremme personvernet i dette landet men jeg hadde ventet meg litt refleksjon. Alexia Bohwim er opptatt av krenkelser av barna. Frihet til å gå til grunne er reservert personer som har gyldig samtykkekompetanse. Selv da griper samfunnet inn for å redde liv mot deres vilje. Barn og unge har ikke samtykkekompetanse på dette området. Et samtykke er gyldig når man har forstått hva samtykke innebærer, konsekvensene av det og når det er avgitt frivillig. Alle de tusen valgene man gjør i sosiale medier baserer seg ikke på disse kvalitetene. Barn i fjortisalderen er styrt av følelser. De hjernestrukturer i hjernebarken som skal bremse følelsesimpulsene fra det Limbiske systemet er ikke utbygd enda hos fjortisene. Derfor slamres det med dører og bannes og svertes når foreldrene setter grenser for hvor sent 15-åringen kan være ute når de er på ferie i Spania. Det er derfor vi har myndighetsaldre. Så lenge de er barn trenger de overvåking og beskyttelse, og det er foreldrenes rett og plikt å gjøre det.

 

Så kan vi alle enes om at man må sette seg ned å snakke med barna om internetts velsignelse og skadepotensiale så tidlig som mulig. Og i denne samtalen må det være en omforent enighet om at foreldrene skal få vite hva man foretar seg på nettet. I fredelige familier med god relasjon og tillit mellom barn og foreldre kan dette sikkert løses på mange måter. Men når det oppstår begrunnet mistanke om skadelig aktivitet på nettet må ikke hensynet til personvernet stanse ansvarlige foreldre i å undersøke. Det er like problematisk som å henvise til taushetsplikten når man føler behov for å beskytte feilaktige avgjørelser i det offentlige. Vi glemmer at vi også har en opplysningsplikt. Og hvis man på død og liv vil bruke jussen som regulator i forholdet mellom foreldre og barn, går rettigheter og plikter begge veier. Da kan man like gjerne trumfe barnas opplysningsplikt til sine fødte verger i situasjoner som kan skade dem.

 

Artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen hegner om privatlivets fred. «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse» står det. Men det står også bl.a. at det ikke skal skje noen inngrep med mindre det er for å beskytte andres rettigheter. Et barn har rett til å leve under trygge, forutsigbare og utviklingsstøttende forhold. I dette perspektivet vil det å unnlate å beskytte barnet mot alvorlig fare og skade være omsorgssvikt. Det er en selvfølge at foreldre skaffer seg kunnskap om hvor barnet er, hva barnet gjør, hvem det er sammen med og når det kommer hjem når det er utenfor hjemmet. Med den samme selvfølgelighet må foreldre skaffe seg kunnskap om hva barnet gjør på nettet når de er redd for at barnet kan skades. Ikke fore å snoke som direktøren i Datatilsynet kaller det, og ikke for å krenke som Alexia Bohwim mener det er, men for å beskytte.

 

 

 

Sjekking av barnets aktivitet på internett

Det pågår en debatt om hvorvidt foreldre kan sjekke barnas aktivitet på internett. Det hele startet med professor Torkel Berges kronikk i VG der han kritiserer foreldre på Oslo vestkant for ikke å vite, eller ikke å ville vite om ungdommenes ville fester og innrømmet at han har sjekket barnas aktivitet på nettet for å finne ut om de gjorde noe skadelig. Jeg har gått ut i media, bl.a. i VG og i dagens Vårt Land og støttet Brekke. Andre, bl a. Alexia Bohwim og direktøren for Datatilsynet Bjørn Erik Thon er uenig og mener det er brudd på personvernet. Sistemann ut er en jurist som mener at det er straffbart å gå inn på barnas hjemmesider uten samtykke.

Det er åpenbart at samtykke i utgangspunktet er nødvendig får å gå inn på en privat hjemmeside, også for foreldre. I tillegg bør foreldre sette seg ned å snakke med barna sine regelmessig om nettbruk og farene ved dette. Som en del av disse samtalene bør det bli en omforent enighet om at foreldrene skal ha innsyn i hva barna gjør på nettet, enten ved at barna informerer om det eller ved at foreldrene gis samtykke til innsyn. Forskning viser at mangel på monitorering av barn, altså at foreldrene vet hva barnet gjør, hvem det er sammen med, hvor det befinner seg og når det kommer hjem, er en risikofaktor for utvikling av atferdsproblemer, rus og kriminalitet

Noen ganger kan det være en berettiget mistanke om at barnet gjør noe ulovlig eller farlig på nettet. Etter mitt syn er dette en nødsituasjon og i den grad et innsyn uten samtykke i barnets nettaktivitet kan rammes av straffeloven vil man her kunne påberope seg nødrettsbetraktninger. Hele poenget er at foreldrene skal kunne beskytte barna sine mot skade.

De flinke pikene

Uttrykket stammer fra Solveig Melkeraaens film «Flink pike» der hun har filmet sin egen innleggelse ved Lovisenberg sykehus hvor hun fikk elektrosjokk. Filmen beskriver kravene og forventningene til unge jenter som har stor samvittighet og føler at de må prestere på alle områder. Noen av dem blir syke av presset og stresset. De blir deprimerte, får angst og noen ganger tenker de på å ta sine egne liv. Bekymring, spiseforstyrrelser, søvnløshet og følelsen av hjelpeløshet er fordoblet på 10 år. Fenomenet er relativt nytt. Hanne Skartveit i VG skrev en kronikk i forrige uke der hun hevder at ungdommen har endret retning for sin ungdomsprotest fra opprør mot autoriteter på 60 og 70 tallet til opprør mot seg selv, den såkalte CV-ungdommen, i dag.

De er mer lovlydige, skikkelige, har god relasjon til foreldre og er mer skoletilpasset enn for en generasjon siden. Nasking, innbrudd og hærverk er halvert fra 1992 til 2010. I 1999 hadde halvparten av 16-17 åringer drukket alkohol siste måneden mens i 2011 var det en tredjedel. Mistrivsel i ungdomsskolen er redusert fra 17 til 7% i samme tidsperiode ifølge en rapport av Kristine Hegna, Guro Ødegård og Åse Strandbu.

Men psykiske helseproblemer blant ungdom er likevel ikke uvanlig. Folkehelseinstituttet har beregnet at 15-20% av barn mellom 3 og 18 år har nedsatt funksjon som følge av psykiske helseplager. 8% av dem, ca 70.000 har psykiske helseplager som krever behandling. Det er en interessant vridning i forekomst av disse helseplagene. Plagene er likt fordelt mellom gutter og jenter under seks år. Mellom seks og 12 år er 2/3 av barna med psykiske helseplager gutter og de domineres av atferdsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer og impulsivitet. Fra 12 år og eldre er det jentene som dominerer med angst og depresjon. De vanligste risikofaktorene er biologisk sårbarhet kombinert med vanskelige oppvekstforhold.

Men nå har vi altså dette relativt nye fenomenet. Ambisiøse, aktive, samvittighetsfulle, flinke, vakre og sportslige jentene. De skal ikke bare være flinke men de skal være best i alt. Best i alle fag på skolen og best i fritida. Hva er det som driver dem? Selv sier de at de får dårlig samvittighet når de tar seg en pause fra prestasjonsjaget. De føler forventningene fra alle, fra lærere, fra foreldre og fra vennegjengen og de sliter med å oppfylle forventningene. De er redd for å skuffe dem, men de har også mer rasjonelle forklaringer. Jenter må være best for å klare seg i arbeidsmarkedet. De er klar over at de må ha gode karakterer for å komme inn på de linjene de ønsker på videregåendeskole eller på de utdannelsene de vil ha. De føler at det må være overensstemmelse mellom gode prestasjoner i skolen og vakkert utseende og være i god form. De er ikke fornøyd med å være god i noe og mindre god i andre ting, slik som forrige generasjon aksepterte.

Hva har skjedd i de senere år som kan forklare flink pike-fenomenet? Forventningene og presset fra det sosiale nettverket er åpenbart til stede. Å få en firer i engelsk tolkes som et sammenbrudd i vennegjengen som er vant til at den flinke piken får en sekser. De sosiale mediene er en sterk påvirkningsfaktor. Jentene legger ut fotos og informasjoner om aktiviteter og prestasjoner og får «likes» umiddelbart. Den raske tilbakemeldingen er en kraftfull makt i utviklingen av selvbilde. Ei flink jente forklarte her om dagen at bildet hun hadde lagt ut viste en finger som så litt tykk ut og fikk kritikk for det. Hun valgte å bytte bilde umiddelbart der proposjonene var mer ideelle. Men hva med skolepolitikken? Kunnskapsløftet medfører utfylling av en serie tester der man må bestå prøvene for å unngå å stenges ute fra yrkeskarrieren. Hegna og medarbeidere peker på at ungdommens frigjøring fra foreldrene gikk i 60-tallet gjennom arbeid, mens friheten til dagens ungdom går gjennom utdanning som er betydelig mindre fritt enn arbeidslivet på 60 tallet. PISA-undersøkelsene utgjør grunnlaget for regjeringens skolepolitikk der det overordnede målet er å stige i poeng gjennom konkurranse mellom skoler. Basisfagene som matematikk og norsk opphøyes til signalfag med referanse til næringslivets behov for ingeniører. Statsråden i kunnskapsdepartementet Torbjørn Røe Isaksen maner skoleeiere og skoler til å prestere bedre. Det skulle bare mangle at ikke forventningspresset risler nedover til lærere og elever. Skoleverket har abdisert når det gjelder psykisk helse i skolen. Jeg ville ønske at statsråden la ungdommenes psykiske helsetrusler til grunn for føringene han gir til skolene. Han kan lette presset ved å senke prestasjonsambisjonene så vi ikke får resere i matte med depresjoner og angst.  

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen