Delt bosted er ikke til barns beste - bestandig

Den 7 mars i år vedtok Stortinget å sette delt bosted som første eksempel på bostedsløsninger for barna etter samlivsbrudd i lovteksten i barneloven, dessverre. I § 36 første ledd står det: «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei». Den opprinnelige teksten var helt nøytral og ga foreldrene full avtalefrihet og påla dem å finne en ordning som var best for deres barn. Det kan virke som en uviktig detalj men erfaringer fra bl.a. Australia og California som gjorde en lignende lovendring for noen år siden, viser at rettsapparatet tolket plasseringen av delt bostedsløsning som den foretrukne, og de dømte barn i familier med sterke konflikter til delt bosted, noe som faktisk bidro til å øke konfliktnivået. Delt bosted kan være en lykkelig løsning når foreldrene er enige og det er fred og fordragelighet.

Fast bosted innebærer at barnet bor hos begge foreldrene etter samlivsbrudd. Fordelingen kan variere fra annenhver helg til 50/50%. Ordningen gir også begge foreldre rett til å ta beslutninger i saker som angår barnet. Når barnet bor hos en av foreldrene, vanligvis mor, har den andre forelderen samvær med barnet og det er bostedsforelderen som tar de daglige beslutningene som angår barnet. Andelen delt bosted har økt de senere årene fra 8% i 2002 til ca 25% i 2012 og andelen stiger.

Debatten om delt bosted har i perioder vært hard. Tilhengerne har argumentert med at forskning viser at delt bosted er det beste for barna. Warshak-rapporten fra 2014 blir brukt som sannhetsvitne om fordelene med delt bosted. Rapporten gis tyngde, både fordi den er relativt fersk, fordi den samler informasjon fra mange studier og fordi den er en konsensusrapport der 110 fagfolk har lest og sier seg enige i rapportens hovedkonklusjoner. Warshak-rapporten forsøker å demme opp for den stadig økende oppfatning blant både lek og lærd at det er skadelig for små barn å overnatte hos far etter samlivsbrudd. Hovedkonklusjonen i rapporten er at verken delt bosted eller overnatting hos samværsforelderen er skadelig for barn ? heller ikke for små barn. Konklusjonen gjelder bare for vanlige familier, og den inkluderer ikke familier der foreldrene ikke har vanlig foreldrekompetanse.

I siste nummer av Tidsskrift for Norsk Psykologforening (Vol.54, nr 3, 2017) har professorene Agnes Andenæs og Odd Arne Tjersland sammen med psykolog Peder Kjøs en glimrende oppsummeringsartikkel om status for forskningen på området der Warshak-rapporten får spesiell omtale. De konkluderer med at man ikke kan hevde at delt bosted er best for barn. De sier at «i den grad Warshak-rapporten er relevant for Norge støtter den det som norske foreldre allerede har realisert, nemlig høy grad av samarbeid om barna, både når de lever sammen og hver for seg. Warshak-rapporten handler først og fremst om de yngste barna, noe som begrenser tilfanget av relevante undersøkelser og ingen av studiene er fra Norge eller nordiske land». De fortsetter med å oppsummere annen relevant forskning og konkluderer med at «delt bosted er en god ordning både for foreldre og barn så sant betingelsene ligger til rette». Men det er betingelsene som er interessante i denne sammenheng: Foreldrene må ha tillit til hverandre, konfliktnivået mellom dem må være lavt, de må kunne samarbeide og holde hverandre orientert om barnets gjøremål, de må være fleksible og greie å justere ordninger til barnas og familiens samlede behov, at de bor i nærheten av hverandre slik at nabolag og barnemiljø ligger fast og ikke minst ? at de har råd til å lage to hjem for barna.

I kontrast til dette skriver psykiater Dag Furuholmen i en kronikk i Dagbladet om «Løgner om delt omsorg» der han hevder at delt omsorg virker helbredende på barns psykiske helse og relasjonsfremmende på forholdet mellom foreldrene. Henrik Hammerhei Slevigen i Mannsforum sendte en av oss 35 vedlegg med artikler og pamfletter om delt omsorg som bevis på at delt bosted er best for barn. Når man går gjennom disse tekstene finner vi ingen bevis for at det er bostedsløsningen som er årsaken. Enten er forskningsdesignene uegnet til å besvare slike spørsmål, eller så viser studiene at det er foreldrenes innsats i møte barnas behov som er utslagsgivende. Vi er vitne til et stadig voksne problem i samfunnsdebatten: «Forskning viser». Samfunnsdebattanter som ikke er kvalifisert til å lese forskningsrapporter mistolker dem og tar ikke engang hensyn til de advarsler som forskerne selv gir om faren for å trekke for bastante konklusjoner. «Forskning viser» er snart blitt et slitent uttrykk uten mening.

Det er derfor svært uheldig at Stortinget har vedtatt en lovendring med delt bosted som eksempel først. I California og Australia der lovgivningen fremhever delt bosted i teksten feiltolket man lovteksten slik at delt bosted ofte ble løsningen for familier der ikke betingelsene dette var tilstede. Oppfølgingen av 100 barn i California med delt bosted der foreldrene var i konflikt med hverandre viste at barna ble nedstemte, trakk seg tilbake, hadde høyere grad av sykelighet og var mer aggressive enn andre barn. Når man stadig bruker enkelteksempler på det motsatte i debatten, nemlig at delt bosted får foreldre med høyt konfliktnivå til å samarbeide bedre, beveger man seg farlig nær grøftekanten fordi barna blir brikker i et spill for løsning av foreldrekonflikter ved skilsmisse. Konflikter som foreldrene til nå ikke har klart å dempe på egenhånd. Da blir delt bosted som første valg etter vår oppfatning et meget tvilsomt eksperiment.

hits