Kostnader og breddefotball hos barn

Det er 92.000 fattige barn i Norge og antallet er økende. En familie er definert som fattig når husholdningsinntekten er under 60% av medianinntekten i Norge. Medianinntekt innebærer at det er like mange familier over og under medianen. Som eksempel vil en enslig forsørger med to barn ha kr 331.900 for å ha samme økonomiske velferd som en enslig person som tjener 60% av medianinntekten (kr 207.400).

Mange barn må gi seg med fotball fordi foreldrene må betale regninger på over kr. 20.000 i året slår Josimar-redaktør Frode Lia fast i TV2. Det er blitt en klasseforskjell blant barn og unge i fotballen. Selv barn i familier med middels inntekt får ikke de samme mulighetene til å utvikle sine talent fordi prisen er for høy. Prisen presses i været fordi klubbene tilbyr kostbare treningsopphold i utlandet, turneer og utstyrskrav. Norges Fotballforbund (NFF) reagerer også på dette og oppfordrer klubbene til å vise moderasjon. Oslos ordfører Marianne Borgen og andre politikere ser også alvorlig på situasjonen og peker på at sitasjonen bryter med NFFs egen visjon om «fotball for alle».

Barn fra innvandrerfamilier blir spesielt hardt rammet fordi de er overrepresentert blant husholdninger med lav inntekt. Fotballtalentene i Norge er blendahvite og kommer fra «beste vestkant» i alle deler av landet.

Man kan lure på hvor klubblederne har hodene sine. Er de så ensidig opptatt av å dyrke elitespillere at de glemmer breddeidretten? Ser de ikke at når de oppretter kostbare tilbud som treningsopphold og turneer selekteres barn fra høyinntektsgrupper til disse tilbudene og de fleste andre blir holdt utenfor? Ser de ikke at de reelle talentene fra lav- og middelinntektsfamilier ikke oppdages fordi de ikke kommer i posisjon til å bli sett? Jeg vedder et sesongkort på at det er flere talent blant innvandrere og lavinntektsgrupper enn blant rikingene.

Eller kan det være så tanketomt som at høyresidens ideologiske mantra om valgfrihet får klubblederne til å lage høykosttilbud i forestillingen om at de foreldre som kan, vil velge det beste for sine barn og at rettferdigheten dermed er skjedd, underforstått ? de som ikke velger tilbudet til sine barn har valgt dem vekk.

Ser man dette i et større perspektiv enn nærsynt på fotballens beste, er samfunnet tjent med at barn og unge har interesser og hobbyer som gir dem mestringsopplevelser og selvtillit. Vi vet alt for godt hvordan det kan gå med dem som ikke får disse opplevelsene. Det øker ikke bare risikoen for kriminalitet og rus, men også for å falle ut av skoleløpet. Kravene til å lykkes i skolen har sammenheng med barnets selvfølelse og sunn psykisk helse. Det er mange andre hobbyer enn fotball, men den utgjør en betydelig del av fritidstilbudet til barn og unge med sine 370.000 aktive deltagere. Dessuten ser vi den samme tendensen til utstyrshysteri og elitisme i mange andre hobbyer som også ekskluderer de med dårlig rå.

Skiftende regjeringer har mislykkes med å avskaffe barnefattigdommen til tross for gode intensjoner. Det skorter på politisk vilje og gjennomføringskraft. Dagens regjering er den dårligste i klassen. Det ligger i deres ideologi om markedets og konkurransens altoverskyggende kraft som fremdriftsmekanisme i samfunnsutviklingen. For i dette tankegodset må alltid noen tape. Da blir det ekstra bekymringsfullt at sikkerhetsnettet til barn og unge i de familiene som har tapt i konkurransen er i ferd med å revne på grunn av kostnadene for å kunne delta. 

hits