Barn som middel til å nå politiske mål

kommentarer

Artikkelen er skrevet i samarbeid med Magne Raundalen.

Kronikk i Nordlys 3.2.16

Den 29.12 2015 sendte Justis og beredskapsdepartementet ut til høring 40 forslag til innstramninger i utlendingslovgivningen med det overordnede formål å gjøre Norge så lite attraktivt som mulig. Høringsfristen går ut den 9 februar. Ett av forslagene er at enslige mindreårige asylsøkere bare skal få midlertidig beskyttelse til de er 18 år. Det midlertidige oppholdet gir ikke rett til familiegjenforening. Da skal de få fornyet beskyttelsesvurdering ut fra ordinære vurderinger av behovet for beskyttelse. Dersom de ikke lengre har behov for beskyttelse skal de transporteres ut av landet og tilbake til opprinnelseslandet. Å gjøre Norge mindre attraktivt er den eneste begrunnelsen for innstramningene. I høringsbrevet heter det: «Dagens regler for enslige mindreårige asylsøkere kan gi incitamenter for at barn sendes av gårde på lange, farefulle reiser». De er blitt kalt «ankerbarn» fordi man ser for seg at når barna får ankerfeste i Norge, kommer foreldrene etter. Så langt har 95% av de enslige mindreårige asylsøkere fått permanent oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. De fleste av barna kommer fra krigsherjede land og er reelle flykninger og i de fleste tilfellene blir det ikke søkt om gjenforening sier en representant fra UDI til VG. Ankerbarnas eksistens er altså en konstruksjon, kynisk brukt for å gjøre Norge lite attraktivt for folk i nød.

Hittil har Norge altså valgt en praksis som er i overensstemmelse med både menneskerettighetene, barnekonvensjonen, anerkjente etiske argumenter og barnefaglig kunnskap. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) Artikkel 8 sier: «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse». I bloggen Lex Superior sier juristen Ulrik F. Thynes i en kommentar til Art. 8: «Familielivet er også vanskelig å skille fra hjem og privatliv, beskyttelsen går dog noe videre spesielt når det gjelder familiebånd i forbindelse med asylsaker, barnevernssaker o.l.». Forslaget tangerer i hvert fall grensen for mangel på respekt for Art. 8.

I Barnekonvensjonens Art 9 nr. 1 står det: «Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje». I Art. 10 står det: «I samsvar med partenes forpliktelse etter artikkel 9 nr. 1 skal søknader fra et barn eller dets foreldre om å reise inn i eller ut av en parts territorium med henblikk på familiegjenforening behandles av partene på en positiv, human og rask måte». Det er åpenbart at dette betyr at man skal legge til rette for familiegjenforening og ikke aktivt hindre det.

I NRK TVs program Torp den 26.1 sa filmregissør Margareth Ohlin i forbindelse med hennes forrige film der hun intervjuer enslige mindreårige asylsøkere at man ikke kan bruke mennesker for å nå politiske mål. Her refererer hun til filosofen Immanuel Kants ene kategoriske imperativ: «Man skal alltid behandle et menneske som et mål i seg selv og aldri som et middel til å nå andre mål». Imperativet ligger til grunn for et grunnleggende menneskesyn vi har hatt i Norge fram til nå. Vi skal ikke bruke folk for egen vinnings skyld. Regjeringens innstramningsforslag gjør nettopp det.

I Barnekonvensjonens Artikkel 3 heter det: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Men barns beste er en relativ størrelse. Det nytter ikke å komme trekkende med generelle ord og vendinger. Man må konkret til verks. Fra et barnefaglig ståsted er det ikke til barn beste å leve i usikkerhet og uforutsigbarhet ved bare å gi dem midlertidig opphold. Det er ikke til barns beste å utsette dem for fornyet beskyttelsesvurdering ved fylte 18 år og risikere å bli rykket ut av de sosiale nettverk de har fått under oppholdet i Norge og sendt ut til ukjente forhold i hjemlandet. Det er ikke til barns beste å hindre dem i å vokse opp med sine foreldre ved å nekte gjenforening. Regjeringen burde i stedet foreslått at søk etter deres foreldre med sikte på gjenforening skulle intensiveres ? av hensyn til barns beste.

Folkehelseinstituttets Rapport nr 11, 2009 om enslige mindreårige asylsøkere «Avhengighet og selvstendighet» slår fast at ungdom som har kontakt med familie i Norge har færre psykiske plager enn de som ikke har det. Rapporten slår også fast at enslige unge flyktninger har vært utsatt for mange alvorlige risikofaktorer og det er en svært høy forekomst av depresjon og post traumatiske stressplager blant dem. Disse plagene kan bli kroniske hvis de forblir ubearbeidet. FNs barnekomité, som overvåker landenes forsømmelser av Barne-konvensjonen, har påpekt ved flere anledninger at Norge i sterkere grad må styrke tiltakene for å sikre tilfredsstillende psykologisk og psykiatrisk omsorg for traumatiserte, asylsøkende barn, særlig de som kommer alene. Komitéen har også måttet løfte Barnekonvensjonens diskrimineringsparagraf mot oss i denne sammenheng. For noen av oss oppleves dette som intenst skammelig.

hits