Godhetstyranniet og vår kultur

Kronikk i Nordlys 4.1.16

Snøskredkatastrofen i Longyearbyen sitter frist i minne. Bildene fra skredområdet med hundrevis av frivillige som graver desperat etter overlevende har brent seg fast i netthinnen på hos alle. Kommentatorene hentet fram betegnelsene dugnad og empati. Dugnad ble kåret til Norges nasjonalord i 2004. Betegnelsen kommer fra norrønt og betyr hjelp eller god gjerning. Noe spesielt norsk fenomen er det imidlertid ikke. Og det skulle bare mangle. Å gjøre en god gjerning er høyt respektert i alle samfunn. I følge Wikipedia finner man tilsvarende ord i mange språk med samme mening. Empati kommer fra gresk og betyr sinnsopprør. Den vanlige forståelsen av ordet er imidlertid innlevelsesevne. Evne til å forstå og anerkjenne gyldigheten av andres følelsesmessige tilstand og reaksjoner (Store norske leksikon). Det er vel neppe noen tvil om at empati lå til grunn for massedugnaden i Longyearbyen og empatien kom tydelig til syne da meldingen om de to dødsfallene nådde oss og da Svalbardsamfunnet reagerte øyeblikkelig med å ta vare på og vise omtanke for de berørte familiene.

Det er en kulturell overlevelseskraft i dette. Sett ut fra et evolusjonsperspektiv er empati en nødvendig egenskap. På samme måte som trygg tilknytning mellom spedbarnet og omsorgspersonene er barnets livsforsikring, er empati kulturens livsforsikring. Uten trygg tilknytning utsettes barnet for farer som kan true liv og helse. Uten empati utsettes kulturen for farer som truer dens eksistens. Uten empati kunne vi sikkert overlevd som art. Motsatsen er egoisme, som lever i beste velgående. Men empati er en egenskap som også er et resultat av vår arts utvikling og kan kanskje bidra til å forklare kultur som et særeget fenomen ved menneskearten. En kultur overlever ved sine konsekvenser. En kultur som ikke fører til gode konsekvenser for kulturen dør ut. Derfor vil IS?s kultur dø ut før eller senere.

Det er i dette perspektivet ?godhetstyranniet?, det nye politiske skjellsord fra ytterste høyre fløy bør vurderes. For utbruddet rammer empatien i vår kultur. Karakteristikken kom da folk flest viste empati og tilbød klær og mat til asylsøkerne som kom over grensen uten annet enn det de sto og gikk i. Innvandrings- og intergreringsstatsråden æreskjeller oss for å være i besittelse av en livsnødvendig egenskap for vår kulturs overlevelse. Hun tilhører et parti som vil skyve flykningebåtene ut i Adriaterhavet igjen og som oppfordrer kommunene til ikke å bosette flykninger. Hun erstatter empati med egoisme som dyd.

Dermed rammer hun den egenskapen som preger de kulturer som har sterkest overlevelseskraft. Hvis hun lykkes, i uvitenhetens navn, er vår kultur i fare. Den mister sin kraft og erstattes av konkurransens egoisme. Konkurranse er nemlig ikke utelukkende bra for menneskene som konkurrerer, som noen tror. Konkurranse er bra for det det konkurreres om, det være seg kapital eller verdensrekorder på ski. En kultur uten empati skaper bare vinnere og tapere og det er oftest de samme som vinner og alltid de samme som taper. I et slikt samfunnet ville ingen gitt hjelp til taperne, det være seg skredofre eller asylsøkere.

Men der er vi ikke enda. Riktignok fortelles vi i media at det er skjedd et stemningsskifte i asylpolitikken. Dette skifte sannhetsforklares ved at sentrale politikere med private agendaer snur i debatten. De som var for en romslig innvandringspolitikk er nå imot. Selv vi godhetstyranner forstår at tilstrømningen av asylsøkere til grensen må reguleres. Men det har ikke skjedd noe stemningsskifte hos oss - befolkningen, men det har skjedd et politisk stemmeskifte i bestrebelsen på å få et bredt politisk flertall i Stortinget. I skrivende stund foreslår regjeringen ytterligere tiltak for å begrense flykningetilstrømningen. Den er fremdeles ikke bærekraftig for norsk økonomi. Empati er en utgiftspost på det norske statsbudsjettet.

Empatien er imidlertid en grunnverdi i vår kultur som hele tiden må forsvares, men som ikke forsvinner over natta. Den er vedlikeholdt som overlevelsesfaktor for vår kultur og er robust. Neste naturkatastrofe og neste folkevandring fra nød og elendighet vil møtes med empati og omsorg hos de fleste av oss. Og så får politikerne våre stramme inn på det empatiske handlingsrommet i vår innvandringspolitikk uten å skjønne at de svekker den kulturen de forsøker å beskytte.

hits