hits

ET ALVORSORD TIL DE SOM IKKE VIL BESKYTTE BARN MOT SKADE

kommentarer

Innlegget er skrevet sammen med barnepsykolog Magne Raundalen

Vi har tre angrepspunkter for denne artikkelen. For det første vil vi ta for oss både den åpenbare og den kamuflerte barne-fiendtligheten vi fornemmer i debatten om at vi overbeskytter nasjonens barn. Dernest vil vi ta avstand fra den åpenbare svertingen av dagens foreldre som følger i kjølvannet. De er utpekt som årsak, noen ganger nærmest som skadedyr, til det påståtte forfall hos barna. Tilslutt vil vi angripe den ansvarsløse grusomheten som uttrykkes gjennom ønsket om å bedre skadestatistikken hos barn med høyere tall, og all raljeringen mot å forebygge barne-skader på steder hvor barn ferdes og leker. I tillegg vil vi se nærmere på påstandene om de enorme læringspotensialene barna kan få gjennom brudd og blodtap. Det blir et alvorsord til blods-romantikerne.
Beskyttelsen av barn har en ikke alt for lang forhistorie, og overgrep og grusomheter hører dessverre til dagens orden også i vår tid. Skiftende regjeringer har derfor vedtatt fire-årsplaner mot vold og overgrep i nære relasjoner siden tusenårsskiftet. Med jevne mellomrom utfordrer media både det sivile barnevernet, du og jeg, og det offentlige barnevernet til sterkere ansvar og større årvåkenhet når det kan handle om grusomheter mot de vergeløse. Særlig blir barnehagen utfordret til en mer systematisert våkenhet for bedre barnebeskyttelse hos oss, siden majoriteten av nasjonens barn er fem dager i uka hos dem. Noen har hevet røsten og kalt denne formen for barnebeskyttelse for angiveri, men det har ikke blitt noen bevegelse ut av det. Det som imidlertid, de siste årene, har fått et kampanjepreg, er tallrike angrep på barnebeskyttelsen under dekke av at det dreier seg om kampen mot overbeskyttelsen.
Vi vet godt at det finnes overbeskyttede barn. Gjennom tidene har vi som terapeuter hjulpet ganske mange familier til et mer robust liv for barna. Og det vil vi fortsette med. Fordi de overbeskyttede barna har to problemer: de blir alvorlig hemmet i sin utvikling, psykisk og fysisk, og de skiller seg ut i barnemiljøet, og de blir lett mobbeofre. De stikker seg ut fra det store flertallet av barn! Og da blir det ganske unyansert for oss, når det blir påstått at alle barn er overbeskyttet og skadelidende. Det tror vi ikke noe på etter at vi redigerte Oppvekstrapporten 2013 med oppgaver over alle fritidsaktiviteter; den viste at hele 80% av skolebarna driver en eller annen form for trening. At de fysisk sett ikke er så sterke som før, og at de nye soldatene ikke kan løpe like langt og bratt, overrasker oss ikke i det hele tatt. Rapporten viser nemlig at dagens barn er betydelig mye mer hjemme og inne. Den enkle forklaringen på det er at de elsker nettet, mobilen og appene sine. Det er dette vi burde snakke om når vi bekymrer oss for nasjonens muskler. Vi får epost fra foreldre som vil ha råd om hvordan de kan få barna ut. De skriver ikke om at det er mindre å gjøre der ute, men de vil ha hjelp til å håndtere, forhandle, skru av det som holder dem inne. Sett med våre øyne blir det helt feil, og med virkelige skadepotensiale, å angripe barnebeskyttelsen ved å utpeke den som hovedfienden. Da den svenske pedagogen Ellen Key i 1900 utropte det kommende århundre for barnas, fikk hun mer rett enn hun kunne drømme om. I alle fall i vår del av verden. Alle pilene har pekt oppover, og alle dødstallene på alle parametere har gått ned. Mange av disse, som vi liker å kalle barnebeskyttelsens triumfer, er forelderskapte; i alle fall for det meste. Vi liker å minne om at 2012 var det første året siden krigen hvor ingen barn omkom inne i bilen. Hvem har sikret barna i bilene sine? Det er det bare mamma og pappa, og bare dem som har gjort.
Angrepene på foreldrene viser seg å være mer enn etterdønninger av den blodige tid. De har fått et klart kampanjepreg fordi de bredt og unyansert sverter hele foreldre-generasjonen. Vi er blitt curling-foreldre, bomulls-foreldre, panikk-generasjonen, helikopterforeldre, vi kveler dem med vatt, og barna har tatt makten. Alt dette skjer med voldsomme oppslag i media, mens vi nesten ubemerket har feiret at Barnekonvensjonen, barnas beskyttergaranti nr. 1, hadde sitt 25-års jubileum nå den 20. november. Ser vi den faglige og juridiske utviklingen i et 20-års perspektiv, er barnebeskyttelsen og barnerettighetene blitt styrket, selv om det måtte gå på bekostning av voksenbeskyttelsen og voksen-rettighetene. Vi kan vel si at vi mer enn fornemmer at også denne, etter vår oppfatning positive utvikling, mobiliserer sine motkrefter. Men foreldrene har svart med å slutte å slå sine barn!
De mest underlige utspillene i den kampanjelignende bevegelse mot barnebeskyttelsen er fra dem vi har valgt å kalle blods-romantikerne. De som ved enhver anledning påpeker at vi har fratatt barna retten til å slå seg, om ikke helt fordervet, så i alle fall halvt. For her dreier det seg angivelig om læringspotensialene fra beinbrudd og blodtap. En av tilhengerne uttaler til A-magasinet at når sønnen endelig måtte sy, ja da «er vi i rute». Mens de forbereder seg på gipsing neste gang. Vi forstår ikke at de som fører denne debatten ikke hører hva de selv sier og ikke forstår hvilke holdninger og utsagn de nærmest signerer. Og helt ubegripelig blir det når forskere mener at vi må gå bakom tallene i statistikken for barneulykker fordi det kan tenkes at de er for lave. Forstår ikke disse kampanjelederne at de med disse budskapene henter fram igjen ideologien om hardheten i barneoppdragelse slik den fremsto fra 1700-tallet fram til etter andre verdenskrig?
I vår etterkrigs-barndom hang det et englebilde i de tusen hjem. Et barn på kanten av drukningsdøden, har en engel med utstrakte vinger bak seg. For våre barn og barnebarn har vi byttet ut engelen med pappa eller mamma eller bestefar + redningsvest. Da kan barnet løpe lengre vekk og streife fritt langs vannet. Det er sånn barndommen skal være. Robust liv, uten livsfare.