http://verdidebatt.no Vestkantpøbler

Debatten startet da pappa og professor Torkel Brekke skrev en kronikk i VG der han tok et oppgjør med foreldre som lukket øynene for ungdommens festkultur på Oslos vestkant. Brekke hadde opplevd det som forskningen for lengst har dokumentert. Vestkantungdom drikker mer alkohol, bruker mer narkotiske stoffer og har mer festsex enn ungdom fra andre steder i landet, selv om disse slettes ikke skal frikjennes. Senest den 7 oktober hadde VG et oppslag om ukontrollerte fester på Oslos østkant. Brekkes utilgivelige synd var imidlertid ikke bekymringen over festene, men at han hadde gått inn på barnas Facebooksider og undersøkt hva som sto der. Motivet var åpenbart. Facebook er en av de sosiale mediene der ungdommene legger ut invitasjoner til alene-hjemme fester og publiserer sex- og fylle-historier fra festene. Han ville vite hva barna involverte seg i for å kunne gripe inn. Han ville redde barna. Først ut var Alexia Bohwim, forfatteren av «Frognerfitter» og Oslo-vestkantprodukt, dog neppe typisk sådan. I et intervju i VG sier hun det er «utrolig krenkende, graverende og latterlig at jeg nesten ikke har ord»» når foreldre går inn på ungdommenes nettsider. Hun får følge at direktøren i Datatilsynet Bjørn Erik Thon. Han hjelper oss med å forstå at «snoking» i ungdommenes sosiale medier er brudd på personvernet. «Snoking» i barnas hjemmesider er meget skadelig og skader tilliten hos barna uttaler han i Debatten på NRK mandag den 7 oktober.

 

Barn engasjerer seg i sosiale medier fra de har lært å skrive. Fra den dagen har de trådt ut på en arena som har et meget stort skadepotensiale. De interaktive medienes natur, med de øyeblikkelige reaksjonene på det man legger ut på nettet er den kraftigste kontrolløren av menneskelig atferd vi kan tenke oss. Reaksjonenes karakter, i form av «likes», entusiastiske hurrarop eller bitende kritikk, styrer barnets videre atferd på nettet. Men det påvirker også barnets psykiske helse. Noen ungdommer jeg møtte fortalte at de var «helt avhengig av likes» og kunne ikke forlate datamaskinen et sekund før «likes»?ene var fordøyd. En av dem sa at hun hadde lagt ut et bilde der en finger så litt tykk ut og ble ertet for det. Hun måtte bytte bilde umiddelbart. Det er utallige eksempler på nettmobbing, trusler og overtalelser. Ungdom har til og med inngått selvmordspakt på sosiale medier og gjennomført det uten at noen oppdaget det før det var for sent. Og nå ser vi at fritiden organiseres på nettet, og risikoen for skadelig aktivitet er tilstede hele tiden.

 

Dette er bakteppe. Og så går direktøren i Datatilsynet ut og kjemper for personvernet. Jeg forstå at hans jobb er å fremme personvernet i dette landet men jeg hadde ventet meg litt refleksjon. Alexia Bohwim er opptatt av krenkelser av barna. Frihet til å gå til grunne er reservert personer som har gyldig samtykkekompetanse. Selv da griper samfunnet inn for å redde liv mot deres vilje. Barn og unge har ikke samtykkekompetanse på dette området. Et samtykke er gyldig når man har forstått hva samtykke innebærer, konsekvensene av det og når det er avgitt frivillig. Alle de tusen valgene man gjør i sosiale medier baserer seg ikke på disse kvalitetene. Barn i fjortisalderen er styrt av følelser. De hjernestrukturer i hjernebarken som skal bremse følelsesimpulsene fra det Limbiske systemet er ikke utbygd enda hos fjortisene. Derfor slamres det med dører og bannes og svertes når foreldrene setter grenser for hvor sent 15-åringen kan være ute når de er på ferie i Spania. Det er derfor vi har myndighetsaldre. Så lenge de er barn trenger de overvåking og beskyttelse, og det er foreldrenes rett og plikt å gjøre det.

 

Så kan vi alle enes om at man må sette seg ned å snakke med barna om internetts velsignelse og skadepotensiale så tidlig som mulig. Og i denne samtalen må det være en omforent enighet om at foreldrene skal få vite hva man foretar seg på nettet. I fredelige familier med god relasjon og tillit mellom barn og foreldre kan dette sikkert løses på mange måter. Men når det oppstår begrunnet mistanke om skadelig aktivitet på nettet må ikke hensynet til personvernet stanse ansvarlige foreldre i å undersøke. Det er like problematisk som å henvise til taushetsplikten når man føler behov for å beskytte feilaktige avgjørelser i det offentlige. Vi glemmer at vi også har en opplysningsplikt. Og hvis man på død og liv vil bruke jussen som regulator i forholdet mellom foreldre og barn, går rettigheter og plikter begge veier. Da kan man like gjerne trumfe barnas opplysningsplikt til sine fødte verger i situasjoner som kan skade dem.

 

Artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen hegner om privatlivets fred. «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse» står det. Men det står også bl.a. at det ikke skal skje noen inngrep med mindre det er for å beskytte andres rettigheter. Et barn har rett til å leve under trygge, forutsigbare og utviklingsstøttende forhold. I dette perspektivet vil det å unnlate å beskytte barnet mot alvorlig fare og skade være omsorgssvikt. Det er en selvfølge at foreldre skaffer seg kunnskap om hvor barnet er, hva barnet gjør, hvem det er sammen med og når det kommer hjem når det er utenfor hjemmet. Med den samme selvfølgelighet må foreldre skaffe seg kunnskap om hva barnet gjør på nettet når de er redd for at barnet kan skades. Ikke fore å snoke som direktøren i Datatilsynet kaller det, og ikke for å krenke som Alexia Bohwim mener det er, men for å beskytte.

 

 

 

hits