Fraværsgrense til besvær

Publisert i VG Nett den 20.7.17

For et skoleår siden innførte regjeringen nye fraværsgrenser i videregående skole. Elever med mer enn 10 prosent udokumentert fravær har ikke rett til halvårsvurderinger i faget eller standpunktkarakter. Og selvfølgelig virket det. Nedgangen i fraværsdager på nasjonalt nivå er på 40% og for timer på 33%. Statsråd Torbjørn Røe Isaksen er henrykt. De fleste toneangivende medier er også fornøyde. Dagbladet og Aftenposten koster til og med på seg en moralistisk vri når de henviser til den traurige hverdag for noen og enhver av oss som må karre oss på jobb selv om vi ikke alltid har lyst. Videregående skoleelever kan ikke være noe unntak. De er voksne mennesker som frivillig har valgt å gå på videregående skole.

 

Men bør vi være så fornøyde? Sammenligningen med arbeidslivet halter. Hvis vi ikke holder ut en kjedelig jobb kan vi i prinsippet bytte jobb. Når en videregående skoleelev mistrives på skolen kan han i prinsippet ikke bytte skole eller lærer. Fullføring av videregående er inngangsporten til utdannelse, jobb og trygg økonomi. Og skolen er det eneste offentlig virkemiddel i dannelsesprosessen for nasjonens barn og unge og som skal sikre samfunnet inntekter til vedlikehold av velferdsstaten. Da må det stilles krav til skolen om å tilby et opphold som alle nyttiggjøre seg.

 

Det har man ikke lykkes med. En betydelig gruppe elever orker av en eller annen grunn ikke å gå på skolen. Inntil de nye fraværsreglene trådte i kraft. Da trosset mange av dem ubehaget og møtte opp. Kommentariatet i mediene filosoferer over om nærværet kan få dem til å innse at skolen ikke er så verst likevel. At de strengt tatt har tatt feil. En slags a-ha opplevelse. En alternativ og mer sannsynlig opplevelse vil være at fraværsreglene påfører de hjemvendte ungdommene strekt ubehag fordi det foregår noe på skolen som er vanskelig for dem. Tvangsoppmøtet kan derfor like gjerne oppleves som offentlig organisert tortur som en salvelsesfull nytelse de ikke visste om.

 

Det er nemlig gode grunner til at noen elever ikke orker å møte opp på skolen og som ikke fjernes ved å tvinge dem dit. Skolen er pålagt å tilrettelegge undervisningen slik at den er tilpasset den enkelte elevs behov. Det greier den ikke. Noen elever faller utenfor og det er grunn til å tro at disse er blant ?skulkerne?. Vi vet også at mange ungdom sliter med psykiske helseplager. Det trenger ikke være direkte relatert til skolen men plagene føles også på skolen. Noen av oss har, uten hell, argumentert overfor Utdanningsdirektoratet med at skolen må ha kompetanse i gjenkjenning av psykisk helseplager hos barn og unge og vite hva som skal gjøres med dem. For selv om plagene skulle ha opprinnelse andre steder er det på skolen de kan lindres når eleven er på skolen. Men noen helseplager er direkte knyttet til skolen. Mobbing kan føre til angst og depresjon og må løses av skolen. Prestasjonsangst må løses av skolen. Dårlig pedagogikk skaper frustrasjon og nervøsitet for ikke å forstå faget og må også løses av skolen. Alt dette og mere til er årsaker til at noen elever ikke orker å møte opp. Men nå tvinges de inn i det.

 

Norsk skole plages av noen problematiske kjennetegn. Som eneste yrkesgruppe insisterer lærerne, deres organisasjoner, støttet av Utdanningsdirektoratet, på å ha metodefrihet. Læring som fag har solid forskningsforankring. Man vet hvordan barn og unge lærer og hvordan de ikke lærer. Et tilfeldig besøk i en skoleklasse vil avsløre metoder som vi vet ikke virker i hvert fall ikke på alle, f.eks. elever med konsentrasjonsvansker eller distraherbare, som er deprimerte eller som er utagerende. Metodene velges ikke fra forskningsbaserte metodearsenaler, de velges ut fra lærerens preferanser. Lærerne bør i stedet insistere på å få velge fritt blant virksomme metoder, ikke bare velge fritt blant metoder. Antallet av elever som mister læringsutbytte vil da synke sammen med fraværet.

 

Når fraværsreglene skal evalueres må man ikke bare studere fraværsstatistikk og gjennomsnittskarakterer. Man må inkludere forekomst av psykiske helseplager, mobbing og brukerfornøydhet. Skolens oppgave er også å lære elevene å like å lære. Mislykkes man med dette vil tvangsframmøtte elever lære å hate å lære enda mer. Det går ikke bare ut over karakterer og trivsel men også ut over holdninger til skole og utdanning. Holdninger som de også tar med seg ovenfor egne barn.

 

Fornyet oppvekstperspektiv på barnevernet

Magne Raundalen, barnepsykolog

Willy Tore Mørch, professor emeritus

Torleiv Rognum, professor rettsmedisin

 

Vi velger å starte denne kronikken med vårt forslag til ny betegnelse på vårt barnevern. Av flere grunner som vi vil argumentere for i artikkelen, foreslår vi at norsk barnevern heretter heter «Trygg og Forsvarlig Oppvekst», TFO, med tilsvarende tittel på den nye loven som kommer.

Går vi over 100 år tilbake i tid, det vil si 1898, fikk vi vergerådsloven som den gang ble betegnet som verdens første eksplisitte lov for å beskytte barns oppvekst. Den var vår fremsynte riksadvokat Bernhard Getz sitt storverk. Før den tid hadde riktignok Christian den Femte i sin lov av 1687 formulert straff for foreldres vold mot sine barn dersom «de sønderslaar deris legeme» og at de skulle få straff som om gjerningspersonen var en ukjent. Dog måtte de dømmes analogisk som det het, etter dyrevernlovens spesifikasjoner av straff for  ulike, konkrete skader påført dyr.

I året 1953 ble vergerådsloven erstattet av Barnevernloven. Den ble igjen revidert i 1992, og stadig gjenstand for nye formuleringer fram til denne dag hvor forslag til ny lov er sendt Stortinget. Det som var spesielt nytt fra Getz handlet om å fjerne barnekriminalitet fra straffeloven og oppbygging av forbedringsanstalter og skolehjem, samt vurdere straff eller støtte til foreldre som i ulike grader forsømte sine barn. Hans formuleringer om at vi ikke kunne straffe barna to ganger bør huskes: det vil si først ved å unnlate å sørge for en trygg barndom, dernest sette dem i fengsel når vi så resultatet av våre forsømmelser.

Barnevernlovene er preget av nyorienteringer med spesiell referanse til ny barnekunnskap, særlig barnepsykologi og barnepsykiatri. Det gjaldt både kunnskap om skadepotensialer av vold, omsorgssvikt og mishandling  og kunnskap om virksomme hjelpe- og støttetiltak til familien og barna. Om det sistnevnte moment, hjelp og støtte, kan vi minne om at det i ekspertutvalgets NOU 2012 -5: «Bedre beskyttelse av barns utvikling», ble foreslått å pålegge foreldre visse evidensbaserte hjelpetiltak med det for øye å bedre foreldrepraksis, slik at de kunne unngå at barnevernet hentet barnet ut av familien. Forslaget ble først tatt til følge av nåværende regjering.

Vi har ved flere anledninger hevdet at den svenske pedagogen Ellen Key som ble berømt fra i år 1900 ved å erklære det kommende hundreåret for «Barnas Århundre», fikk rett. Og vi har også påpekt at løftemekanismene for en bedre barndom bygget på kunnskapen om barn, lovgivningen for barn og fortellingene om barn som gikk rett til menneskenes hjerter. Selvsagt spilte den gradvis bedrede velferd en viktig rolle som bakteppe for Barnas Århundre.

Det er derfor på mange måter et paradoks i foregangslandet Norge at nettopp barnevernet er blitt utsatt for tsunami-lignende bølger av kritikk og angrep. Vi vil ikke gå dypt inn i denne materien i denne artikkelen. Kun nøye oss med å si at henting av barn ut av familien er det mest alvorlige staten gjør i vårt land i fredstid, og lettvinte vurderinger og såkalte handlekraftige grep, kan skade hele barnevernets omdømme.

Blant de forhold vi vil kommentere, og inkorporere på alvor i vårt nye oppvekst-fokus, er at de stadig sterkere formuleringer om barnevernets rolle i forebygging med tiltenkt ansvar for alle kommunens barn med henblikk på en trygg og forsvarlig oppvekst, blir realisert. Vi vil hevde at det er et faktum at dette aldri er blitt tatt tilfølge. For bare å ta ett eneste eksempel her, kan vi nevne at barnevernet ikke har hatt så meget som en lillefinger med i kampen som førte til nedgangen fra 101 barn som ble drept i trafikken på 70-tallet, til 1 ? ett ? barn i 2015! Rettsmedisinerne har drevet systematiske studier av skademekanismer. Sammen med ingeniører har de en nullvisjon for dødsulykker. Resultatet er en radikalt forbedret trygging av barn i bil. Foreldreopplysning om riktig montering av barnesetene og sikker pakking av bilen inngår som en viktig del av dette initiativet. Derimot har vi innen rettsmedisinen problematisert at vi ikke har klart å nærme oss en nullvisjon for de påførte og unngåelige tap av barneliv i Barnas Andre Århundre.

 

Målet med forslaget om nytt navn, og dermed storsatsning på det viktigste i vårt ansvar for nasjonen barn, har et moralsk og et politisk fundament. Det moralske handler om at barn skal ha det bra fordi de er barn, og derved er de vårt ubetingede ansvar. Dernest vil forslagstillerne understreke at våre fremste økonomer, både nasjonalt og internasjonalt, har argumentert for at det å sikre gode oppvekstforhold hører til de mest lønnsomme investeringer i det moderne samfunn. Vi har valgt å understreke at vi alltid må ha med begge perspektiver, og derfor har vi kalt det dobbeltsporet.

Vern og Forebygging er to ord som har fulgt samtalen vår om beskyttelse av barn i mer enn femti år. Og de er blitt hørt og sett som gode ord. Men tiden har gått, farten har økt og ny kunnskap har tikket inn, og ordene er, hos oss i alle fall blitt slitt -  nedslitt. Vern er nesten blitt som å sette opp en vegg av finér, eller parallelt med autovern. Å forebygge gir assosiasjoner til tunge sandsekker før flom, så vi kan gå og legge oss og sove trygt. Det nye forslaget skal fronte en proaktiv kamp for barns beste, ta ansvar for tidens nye og banebrytende kunnskap om barns utvikling og helse, og at barn skal få den beste hjelpen til rett tid. Det skal handle om et fellesforstått ansvar for alle barn i nasjonen Norge.

Samtidig som vi understreker oppvekstperspektivet som faglig og daglig fundament for vår offentlige beskyttelse av nasjonens barn, vil vi signalisere at vi vil komme med nye utspill om form og innhold for det formål. Blant annet vil vi utarbeide et forslag om å tredele dagens satsning: hjelpe-seksjonen skal bistå familiene i stort og smått og følge nøye med i alle barns levekår i kommunen, myndighets-seksjonen skal være tungt faglig rustet til det vanskeligste arbeidet når oppveksten skal vurderes som ikke god nok og barnet hentes ut av familien, og tilslutt vil vi ha en egen seksjon til den mest forsømte gruppen, nemlig ungdommene, det vil si en egen ungdoms-seksjon med spesialiserte medarbeidere.

For å åpne opp kommunikasjonen mellom familiene og de styrende vil vi utarbeide et forslag til en «familiemelding». Det vil si melding fra barnefamiliene til kommunen om både godt og dårlig, forslag til bedring og endringer av levekårene for barna og mulighet for selv å be om hjelp. Vi tenker oss at familiene får et nokså åpent og lettfattelig skjema som de anonymt eller navngitt, etter eget valg, kan sende til kommunens oppvekstseksjon (det nye barnevernet) og seksjonen skal i sin tur sammenfatte «årets familiemelding» og sende den til kommunestyret. Vi kommer tilbake med detaljene.

Videre vil vi foreslå at det etableres et Oppvekstfond av en betydelig størrelse i det såkalte oljefondet, med retningslinjer for kommunene for å søke tilskudd. Helt tilslutt i denne omgang vil vi understreke at vi ser for oss at arbeidet med en Trygg og Forsvarlig Oppvekst for nasjonens barn styres faglig og strømlinjet fra Staten, og med statens penger alene.

Fra munter likegyldighet til rettighetsbarnet. Et historisk tilbakeblikk på synet på barn

Artikkelen er skrevet sammen med Magne Raundalen og publisert i Nordlys digitalutgave den 20.6.17

?Historien om barndommen er et mareritt vi først nå har begynt å våkne opp fra. Jo lengre tilbake i historien vi går, desto dårligere har omsorgen for barn vært, og desto oftere er barn blitt drept, forlatt, slått, terrorisert og misbrukt seksuelt?. Dette sier historikeren Loyd deMause i boka Barndommens historie fra 1974. Før reformasjonen, altså fram til midten av 1500-tallet, var ikke interessen for barnet som sådan særlig stor. Barn ble sett på som små voksne og de deltok i de voksnes aktiviteter, både i lek og alvor, uten noen spesielle tilpasninger fordi de var barn. Holdningen til barn ble karakterisert som «den muntre likegyldighet». Familien hadde ikke noen spesiell plass i samfunnet.  Likegyldigheten var et slags forsvar for den harde virkeligheten. Ethvert barn var et mulig tap.25% av barna døde før fylte ett år, 50% ble aldri fire år gamle.

Reformasjonen

Den første store forandringen kom med Reformasjonen. Som kjent spikret Martin Luther opp sine 95 teser om avlatshandelen på Wittenbergs kirkedør og som førte til at den katolske og den protestantiske kirke skilte lag og dermed delte kristenheten i to. Luthers innflytelse fikk konsekvenser for synet på barn også i Norge. Familien ble den eneste riktige livsførsel og troen på arvesynden gjorde barnet til Guds skjøre skapning som måtte beskyttes. Men barnet var også født ondt og det måtte styres vekk fra djevelens makt ved hjelp av en streng og voldelig barneoppdragelse. Barnet ble sett på som usiviliserte individer som måtte påtvinges selvbeherskelse og disiplin. Selv om den muntre likegyldigheten fra før reformasjonen skapte knallharde levekår for barn tok reformasjonen mye av friheten og verdigheten fra dem og gjorde dem til objekter for barneoppdragelse og skolering. Barnet måtte formes til moralske individer, løsrives fra djevelens makt og formes til gudfryktighet. Psykologisk ble friheten tatt fra dem ved hard fysisk avstraffelse, fysisk ble friheten tatt fra dem ved reiving og fastspenning i seler. 

Opplysningstiden

Opplysningstiden, som varte mellom den engelske og den franske revolusjonen (1688 til 1789), var preget av opprør mot alle autoriteter, spesielt kirke og stat. Fornuften skulle være rettesnor for alle livets forhold. Sannheten skulle ikke forvaltes av kirken, men av de nye naturvitenskapelige oppdagelsene. Dette fikk store konsekvenser for synet på barn. Arvesynden ble erstattet med den engelske filosofen John Lockes (1632-1704) «tabula rasa». Barnet ble født med blanke ark som skulle fylles gjennom utvikling og oppdragelse. Man tenkte seg derfor at foreldrene kunne forme barnet til nærmest hva som helst. Locke var kritisk til fysisk straff og rådet foreldrene til å belønne barnet med ros når det oppførte seg bra. Vi ser også de første tegn på barnefaglige vurderinger av barns atferd. Barnegråt ble tolket som at barnet trengte hjelp og omsorg i stedet for å være styrt av djevelens ondskap som måtte undertrykkes. Locke bidro til å bevege barneoppdragelsen fra Reformasjonens hardhet til et mer vennlig og empatisk syn på barn. Senere i det 18 århundre lanserte den franske filosofen Jean-Jaques Rousseau (1712-1778) ideen om at barn hadde en medfødt plan for sin utvikling. Barnet var ingen «tabula rasa». Foreldrene kunne ikke skape barnet i sitt bilde som John Locke hevdet. Barnet utviklet seg som følge av en genetisk bestemt modningsprosess som besto av fire stadier: spedbarnsstadiet, barndom, sen barndom og ungdom. Barnet ble i større grad sett på som en plante med gode indre muligheter som må få utvikle seg. Foreldrene rolle ble å hjelpe barnet til å mestre en krevende verden. Barneoppdragelsen ble forskjellig for allmuens barn og borgerskapets barn fordi den verden de skulle lære å mestre var forskjellige. Allmuens barn, som stort sett var bønder, måtte bli sunne og sterke mens borgerskapets barn skulle bli ledere og måtte oppdras til autoritet, ro og opphøyethet.

Metodene i barneoppdragelsen var preget av at barnet måtte lære seg konsekvensene av sine handlinger og det måtte være sammenheng mellom handling og straff. I et lite utdrag fra en tekst av Rousseau, gjengitt i Monica Rudbergs bok: Dydige, sterke, lykkelige barn fra 1982, sier han: «Hvis barnet knuser en rute må vinduet stå åpent dag og natt uten hensyn til at barnet blir forkjølet. Hvis barnet mot formodning knuser ei rute igjen må hardere midler til. Si da rolig uten å miste sinnet: Vinduene er mine. Jeg har satt dem inn og jeg akter å beskytte dem. Lukk barnet deretter inne på et mørkt rom. Ved da dette vanlige tiltak begynner han å skrike og lage bråk. Men ingen hører ham. Snart blir han trett og skifter tone. Han begynner å jamre seg og snøfte».

Barneoppdragelsen ble i denne tiden i stor grad overlatt til folket. Kvinnene skulle ta seg av barna men under veiledning av mannen. Selv i de bedrestilte familier overlot mødrene barna til tjenestefolk og barnepiker, til tross for at negative egenskaper hos barnet ble tillagt kvinenes påvirkning. Både unnselighet og flauhet, oppsetsighet og trass ble betraktet som resultat av kvinnenes oppdragelsesmetoder. Rousseau tillegger disse egenskapene kvinnenes mangel på konsekvens og fasthet. Han sier: «Snart vugger, snart klapper man det for å tilfredsstille det, snart truer, snart slår man det for å pålegge det taushet». De negative egenskapene hos kvinnen måtte derfor temmes mente Rousseau. De måtte stå under mannlig kontroll!

Et stort kapittel her kunne vi ha viet skolen og pedagogene, mange blant dem gode og fremsynte, og vår egen skolelov av 1739 skulle bekjempe uvitenhet og overtro. Det får bli med det. Vi kunne også tatt for oss «Barnets Århundre» som den svenske pedagogen Ellen Key ble berømt for å lansere året 1900. For det ble det jo. Norge lå i forkant takket være riksadvokaten Bernhard Getz som faktisk formulerte verdens første barnevernlov, Vergerådsloven av 1898 som fjernet uartige barn fra straffelovens lange arm. Ikke kunne vi straffe dem to ganger: først fordi de ikke fikk den barndommen de skulle ha, og dernest når vi så resultatet satte vi dem i fengsel. At hjelpe- og forbedringsanstaltene ble et mørkt barnekapittel var ikke vergerådsloven skyld.

Mellomkrigstiden

Hvis vi hopper til mellomkrigstidens Norge, domineres barneoppdragelsen av to faglige retninger. Det medisinske fokus ble forvaltet av leger som la vekt på hygiene, trening og ernæring ? den sterke kroppen. Det psykologiske ble forvaltet av psykologer men de etterlignet medisinens tenkemåte og innførte begrepet «mentalhygiene». Medisinerne ivaretok den ytre kroppen mens psykologene tok seg av den indre hygiene. Stort sett levde de to profesjonene i fred og ro med hverandre.  

De la seg ikke bort i hverandres revir før psykoanalysen gjorde sitt inntog og fikk stor betydning for barneoppdragelsen. Harald Schjeldrups professorat i filosofi ble omgjort til professorat i psykologi i 1928. I begynnelsen var skepsisen stor. Man diskuterte om psykoanalysen var vitenskapelig holdbar. Debatten kuleminerte i Det medisinske selskap i 1932 med å la psykoanalysen til nød passere. Men psykoanalytikerne ble sett på som løse kanoner på dekk, og for å ha en viss kontroll med dem opprettet myndighetene en autorisasjonsordning i 1938. Men det som i utgangspunktet skulle virke restriktivt ble i stedet en legitimering av virksomheten og styrket psykoanalysens anseelse. Konsekvensene av psykoanalysens inntreden ble en strengere og mer autoritær barneoppdragelse. Tesen om at barnet var styrt av primitive drifter som måtte temmes rettferdiggjorde streng grensesetting dog uten bruk av fysisk avstraffelse. Men i dette bilde ble opprørstrang, trass og utagering forklart med innestengte driftskrefter som måtte få utløp. Streng grensesetting ble kombinert med akseptering av følelsesmessige utblåsninger, ja det ble sågar betraktet som sunt. Indre aggresjon og oppsamlet frustrasjon måtte ut. Først da ble personen rolig og harmonisk. Vi kjenner vel igjen rester av denne tenkningen i dag når vi sier at det er sunt med en utblåsning en gang imellom.     

Driftstesen førte imidlertid også til et mer liberalt syn på seksualitet og seksualopplysning. Seksualiteten skulle frigjøres og ikke hemmes. Lærer Knut Brekke reagerte voldsomt i Norsk Skuleblad nr 8 i 1938: ?Hypermoderne psykologer og psykiatere driver med ?åndelig kubisme? og ?psykologisk jazzmusikk?, og er et produkt av ?...noen ærgjerrige, enøyde jøder (som) har bygget opp et eget quasi-videnskapelig humbugsystem som takket være sitt materielle, driftsbetonte tilsnitt, - har oppnådd å få videnskapelig moteetikett a la marxismen?. Brekke var opptatt av forfallstendenser i samfunnet som han mente psykoanalysen og marxismen hadde ansvaret for. Men det var også en kamp mellom profesjoner. Lærer Brekke var motstander av at fysisk straff ble avskaffet i skolen i 1936. Han forsvarte lærerstandens «overlegne praktisk erfaring med barneoppdragelse» mot skrivebordsteoretikere som magister Skard, som våget å tråkke dem i næringen skriver Monica Rudberg i sin bok.

Men det oppsto et gryende opprør mot teorier om barnets «indre» liv som skulle få større betydning for synet på barn enn Lærer Brekkes raserianfall. Den mest framtredende opponent var Åse Gruda Skard som konsekvent tok barnas perspektiv. I boka Ungene våre fra 1948 har hun et avsnitt som heter «Den store ungen er sjalu». Utgangspunktet er at femåringen slår den to år gamle broren sin med «både hammer og stein». Moren hadde skjent og straffet uten at det virket. Åse skriver: ?Forslaget om at hun kanskje heller skulle gi den største en god klem og fortelle han at hun var glad i han, ble hun ikke særlig begeistret for: ?En kan da ikke kjæle med en som har gjort noe galt!?. Nei, det høres kanskje rart ut. Men det spørs jo ikke bare om hva han har gjort, men også om hvorfor han gjorde det. Og det var vel ikke så reint bort i veggene om den store trudde at veslebroren hadde tatt fra han den kjærligheten som foreldra pleide å vise bare til han før den nye broren ble født, og at det var derfor han var slem mot den yngre?.

Etterkrigstiden

Etterkrigstiden var preget av erfaringene fra nazistenes autoritære oppdragelsesfilosofi og underkuede barn. Åse Gruda Skard så sammenhengen mellom oppdragelsesfilosofi og barns utvikling. For å unngå fremveksten av nye autoritære regimer måtte barna bli trygge, selvstendige mennesker med respekt for seg selv og andre. Man kan si at autoritær ideologi med underkastelse og lydighet ble erstattet med målet om «det lykkelige barnet». Barnepsykologien fikk større betydning, men psykologi var ikke nok. I et foredrag i Mentalhygienisk forening i 1947 sa Skard: «?Nei, psykologi er ikke nok! Vikan ha massevis av kunnskaper i psykologi, og det hjelper oss ikke det granne, om vi ikke vet hva vi vil bruke dem til?. Målsetningen for barneoppdragelsen hos nazistene var å skape krigerske og sterke kropper med herdede viljer, som den kjente barnepsykiateren  Nic Waal uttrykte det.  En naturlig konsekvens av et slikt mål var bruk av fysisk straff. Nic Waal beskriver motsetningen mellom streng barneoppdragelse og demokratiutvikling: «Vi kan trygt si at det er en absolutt motsetning mellom en streng barneoppdragelse og et demokratisk oppdragelsesideal. Ris av barn er ikke noe bedre enn tyskernes tortur av fanger.... Den sterke og fryktløse holdt munn, men næret en dyp forakt og et glødende hat til dem som plaget dem. De nervøse og engstelige fikk panikk og føyde seg, men deres hat var ikke mindre. Tenk da hvordan barn føler det....?

Men barnepsykologene hadde sterke motstandere. I radioforedraget «kristne hjem»  i 1954 formanet biskop og professor Ole Hallesby, og utgiver av landets mest utbredte skrift, For Fattig og rik», alle norske foreldre til å rise sine barn med påstått ryggdekning i Bibelen.  «foreldrene må «?aldri, aldri glemme at det skal føre til det samme resultat for barnet, nemlig at dets egenvilje bøyes» sa Hallesby og er trolig den person i Norge som har betydd mest for legalisering av fysisk straff av barn.

Men barnepsykologien vant stadig mer terreng. Psykologisk kunnskap ble spredt gjennom faste spalter i dagspresse og NRK. Arbeiderbladet publiserte en spalte om barneoppdragelse redigert av Åse Gruda Skard fra 1946 og NRK sendte programposten «Foreldrenes kvarter». I ukebladet Allers kom «Huslegen» som tok for seg barnets kropp og signaturen «Idun» som skrev om livets problemer. Kanskje det mest kjente programmet var Kalle Fursts programserie «Mattis» i 1975 og 1977 der kan tok kamera med seg inn i dagliglivet til sønnen Mattis og som ble fulgt opp av en studiodiskusjon mellom Åse Gruda Skard og Magne Raundalen.  

Hardheten overfor barn skulle likevel vise seg å bli vanskelig å avvikle. Norge fikk forbud mot å slå barn i skolen allerede i 1936, året etter Finland som var det første land i verden med en slik lov. Men det skulle gå over 50 år før foreldrenes rett til fysisk avstraffelse av barn hjemme ble opphevet i 1987. Men grensene for det strafferettslige ansvaret var fremdeles uklart. I forarbeidene til loven ble det gjort unntak for «mer lempelig irettesettelse som innebærer en rimelig avpasset bruk av fysisk makt overfor barn». Denne uklarheten fikk Høyesterett til å uttale i 2005 at «det ikke rammes av straffeloven om foreldre i oppdragelsesøyemed tildeler sine barn lettere klaps». Klapsedommen fikk sterk kritikk fra fagmiljøene.

Det er et paradoks at loven mot å slå barn i skolen gikk igjennom uten så mye som en protest. Lærerne klaget ikke over å miste et «pedagogisk verktøy», foreldrene var vel tilfredse. Ingen spurte barna, men vi vet svaret! Men at det skulle bli en kamp som tok over femti år før samme lov ble gjort gjeldende for hjemmet, er ganske ufattelig. Og egentlig planla departementet at loven av 1987 skulle bare gjelde hvis man slo barnet så det ble skadet. Men da tente professor Anders Bratholm på alle pluggene og kunne fortelle dem at slik lov hadde vi allerede fra 1687! I Christian den V lov sto faktisk dette: «Hvis foreldre sønderslår deres legeme og ødelegger deres helbred skal de straffes som om det var en fremmed som gjorde det.». I 2010 ble Barneloven til slutt endret slik at alle former for fysisk og psykisk vold ble eksplisitt forbudt, også i barneoppdragelsen.

Ny kunnskap om barn

Vergerådsloven av 1898 ble først avløst av Barnevernsloven av 1953! Senere ny lov i 1992 med opprettelse av fylkesnemndene for de alvorlige sakene og omsorgsovertagelse, og nå var det kunnskap om barn og familie og bedre hjelp som dominerte i tenkningen om barnevernet. Ny kunnskap om «den bruksavhengige hjernen» hvor forskerne slo fast at det var erfaringene som bygget den siden kun 15% av nervecellene var ferdig-koblet ved fødselen gjorde at vi lanserte begrepet «Barnehjernevernet». Og for den nye tid har vi også tenkt at ordet barnevern er blitt slitt av tidens tann og forekommer oss passivt a la autovern, så vi har laget en liten gruppe som har lansert en ny betegnelsen for den norske barnebeskyttelsen. Vi foreslår at den skal hete TFO ? Trygg og Forsvarlig Oppvekst. Det nye forslaget skal fronte en proaktiv kamp for barns beste, ta ansvar for tidens nye og banebrytende kunskap om barns utvikling og helse, og at barn skal få den beste hjelpen til rett tid., og at det Det skal handle om et fellesforstått ansvar for alle barn i nasjonen Norge.

Samtidig som vi understreker oppvekstperspektivet som faglig og daglig fundament for vår offentlige beskyttelse av nasjonens barn, vil vi signalisere at vi vil komme med nye utspill om form og innhold for det formål. Blant annet vil vi utarbeide et forslag tomil å tredele dagens satsning: hjelpe-seksjonen skal bistå familiene i stort og smått og følge nøye med i alle barns levekår i kommunen, myndighets-seksjonen skal være tungt faglig rustet til det vanskeligste arbeidet når oppveksten skal vurderes som ikke god nok og barnet hentes ut av familien, og tilslutt vil vi ha en egen seksjon til den mest forsømte gruppen, nemlig ungdommene, det vil si en egen ungdoms-seksjon med spesialiserte medarbeidere.

For å åpne opp kommunikasjonen mellom familiene og de styrende vil vi utarbeide et forslag til en «familiemelding». Det vil si melding fra barnefamiliene til kommunen om både godt og dårlig, forslag til bedring og endringer av levekårene for barna og mulighet for selv å be om hjelp. Vi tenker oss at familiene får et nokså åpent og lettfattelig skjema som de anonymt eller navngitt, etter eget valg, kan sende til kommunens oppvekstseksjon (det nye barnevernet) og seksjonen skal i sin tur sammenfatte «årets familiemelding» og sende den til kommunestyret. Vi kommer tilbake med detaljene.

Videre vil vi foreslå at det etableres et Oppvekstfond av en betydelig størrelse i det såkalte oljefondet, med retningslinjer for kommunene for å søke tilskudd. Forslaget er beskrevet i et debattinnlegg i Aftenpposten den 20.6.17. Får vi din støtte?

 

 

Delt bosted er ikke til barns beste - bestandig

Den 7 mars i år vedtok Stortinget å sette delt bosted som første eksempel på bostedsløsninger for barna etter samlivsbrudd i lovteksten i barneloven, dessverre. I § 36 første ledd står det: «Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei». Den opprinnelige teksten var helt nøytral og ga foreldrene full avtalefrihet og påla dem å finne en ordning som var best for deres barn. Det kan virke som en uviktig detalj men erfaringer fra bl.a. Australia og California som gjorde en lignende lovendring for noen år siden, viser at rettsapparatet tolket plasseringen av delt bostedsløsning som den foretrukne, og de dømte barn i familier med sterke konflikter til delt bosted, noe som faktisk bidro til å øke konfliktnivået. Delt bosted kan være en lykkelig løsning når foreldrene er enige og det er fred og fordragelighet.

Fast bosted innebærer at barnet bor hos begge foreldrene etter samlivsbrudd. Fordelingen kan variere fra annenhver helg til 50/50%. Ordningen gir også begge foreldre rett til å ta beslutninger i saker som angår barnet. Når barnet bor hos en av foreldrene, vanligvis mor, har den andre forelderen samvær med barnet og det er bostedsforelderen som tar de daglige beslutningene som angår barnet. Andelen delt bosted har økt de senere årene fra 8% i 2002 til ca 25% i 2012 og andelen stiger.

Debatten om delt bosted har i perioder vært hard. Tilhengerne har argumentert med at forskning viser at delt bosted er det beste for barna. Warshak-rapporten fra 2014 blir brukt som sannhetsvitne om fordelene med delt bosted. Rapporten gis tyngde, både fordi den er relativt fersk, fordi den samler informasjon fra mange studier og fordi den er en konsensusrapport der 110 fagfolk har lest og sier seg enige i rapportens hovedkonklusjoner. Warshak-rapporten forsøker å demme opp for den stadig økende oppfatning blant både lek og lærd at det er skadelig for små barn å overnatte hos far etter samlivsbrudd. Hovedkonklusjonen i rapporten er at verken delt bosted eller overnatting hos samværsforelderen er skadelig for barn ? heller ikke for små barn. Konklusjonen gjelder bare for vanlige familier, og den inkluderer ikke familier der foreldrene ikke har vanlig foreldrekompetanse.

I siste nummer av Tidsskrift for Norsk Psykologforening (Vol.54, nr 3, 2017) har professorene Agnes Andenæs og Odd Arne Tjersland sammen med psykolog Peder Kjøs en glimrende oppsummeringsartikkel om status for forskningen på området der Warshak-rapporten får spesiell omtale. De konkluderer med at man ikke kan hevde at delt bosted er best for barn. De sier at «i den grad Warshak-rapporten er relevant for Norge støtter den det som norske foreldre allerede har realisert, nemlig høy grad av samarbeid om barna, både når de lever sammen og hver for seg. Warshak-rapporten handler først og fremst om de yngste barna, noe som begrenser tilfanget av relevante undersøkelser og ingen av studiene er fra Norge eller nordiske land». De fortsetter med å oppsummere annen relevant forskning og konkluderer med at «delt bosted er en god ordning både for foreldre og barn så sant betingelsene ligger til rette». Men det er betingelsene som er interessante i denne sammenheng: Foreldrene må ha tillit til hverandre, konfliktnivået mellom dem må være lavt, de må kunne samarbeide og holde hverandre orientert om barnets gjøremål, de må være fleksible og greie å justere ordninger til barnas og familiens samlede behov, at de bor i nærheten av hverandre slik at nabolag og barnemiljø ligger fast og ikke minst ? at de har råd til å lage to hjem for barna.

I kontrast til dette skriver psykiater Dag Furuholmen i en kronikk i Dagbladet om «Løgner om delt omsorg» der han hevder at delt omsorg virker helbredende på barns psykiske helse og relasjonsfremmende på forholdet mellom foreldrene. Henrik Hammerhei Slevigen i Mannsforum sendte en av oss 35 vedlegg med artikler og pamfletter om delt omsorg som bevis på at delt bosted er best for barn. Når man går gjennom disse tekstene finner vi ingen bevis for at det er bostedsløsningen som er årsaken. Enten er forskningsdesignene uegnet til å besvare slike spørsmål, eller så viser studiene at det er foreldrenes innsats i møte barnas behov som er utslagsgivende. Vi er vitne til et stadig voksne problem i samfunnsdebatten: «Forskning viser». Samfunnsdebattanter som ikke er kvalifisert til å lese forskningsrapporter mistolker dem og tar ikke engang hensyn til de advarsler som forskerne selv gir om faren for å trekke for bastante konklusjoner. «Forskning viser» er snart blitt et slitent uttrykk uten mening.

Det er derfor svært uheldig at Stortinget har vedtatt en lovendring med delt bosted som eksempel først. I California og Australia der lovgivningen fremhever delt bosted i teksten feiltolket man lovteksten slik at delt bosted ofte ble løsningen for familier der ikke betingelsene dette var tilstede. Oppfølgingen av 100 barn i California med delt bosted der foreldrene var i konflikt med hverandre viste at barna ble nedstemte, trakk seg tilbake, hadde høyere grad av sykelighet og var mer aggressive enn andre barn. Når man stadig bruker enkelteksempler på det motsatte i debatten, nemlig at delt bosted får foreldre med høyt konfliktnivå til å samarbeide bedre, beveger man seg farlig nær grøftekanten fordi barna blir brikker i et spill for løsning av foreldrekonflikter ved skilsmisse. Konflikter som foreldrene til nå ikke har klart å dempe på egenhånd. Da blir delt bosted som første valg etter vår oppfatning et meget tvilsomt eksperiment.

Kostnader og breddefotball hos barn

Det er 92.000 fattige barn i Norge og antallet er økende. En familie er definert som fattig når husholdningsinntekten er under 60% av medianinntekten i Norge. Medianinntekt innebærer at det er like mange familier over og under medianen. Som eksempel vil en enslig forsørger med to barn ha kr 331.900 for å ha samme økonomiske velferd som en enslig person som tjener 60% av medianinntekten (kr 207.400).

Mange barn må gi seg med fotball fordi foreldrene må betale regninger på over kr. 20.000 i året slår Josimar-redaktør Frode Lia fast i TV2. Det er blitt en klasseforskjell blant barn og unge i fotballen. Selv barn i familier med middels inntekt får ikke de samme mulighetene til å utvikle sine talent fordi prisen er for høy. Prisen presses i været fordi klubbene tilbyr kostbare treningsopphold i utlandet, turneer og utstyrskrav. Norges Fotballforbund (NFF) reagerer også på dette og oppfordrer klubbene til å vise moderasjon. Oslos ordfører Marianne Borgen og andre politikere ser også alvorlig på situasjonen og peker på at sitasjonen bryter med NFFs egen visjon om «fotball for alle».

Barn fra innvandrerfamilier blir spesielt hardt rammet fordi de er overrepresentert blant husholdninger med lav inntekt. Fotballtalentene i Norge er blendahvite og kommer fra «beste vestkant» i alle deler av landet.

Man kan lure på hvor klubblederne har hodene sine. Er de så ensidig opptatt av å dyrke elitespillere at de glemmer breddeidretten? Ser de ikke at når de oppretter kostbare tilbud som treningsopphold og turneer selekteres barn fra høyinntektsgrupper til disse tilbudene og de fleste andre blir holdt utenfor? Ser de ikke at de reelle talentene fra lav- og middelinntektsfamilier ikke oppdages fordi de ikke kommer i posisjon til å bli sett? Jeg vedder et sesongkort på at det er flere talent blant innvandrere og lavinntektsgrupper enn blant rikingene.

Eller kan det være så tanketomt som at høyresidens ideologiske mantra om valgfrihet får klubblederne til å lage høykosttilbud i forestillingen om at de foreldre som kan, vil velge det beste for sine barn og at rettferdigheten dermed er skjedd, underforstått ? de som ikke velger tilbudet til sine barn har valgt dem vekk.

Ser man dette i et større perspektiv enn nærsynt på fotballens beste, er samfunnet tjent med at barn og unge har interesser og hobbyer som gir dem mestringsopplevelser og selvtillit. Vi vet alt for godt hvordan det kan gå med dem som ikke får disse opplevelsene. Det øker ikke bare risikoen for kriminalitet og rus, men også for å falle ut av skoleløpet. Kravene til å lykkes i skolen har sammenheng med barnets selvfølelse og sunn psykisk helse. Det er mange andre hobbyer enn fotball, men den utgjør en betydelig del av fritidstilbudet til barn og unge med sine 370.000 aktive deltagere. Dessuten ser vi den samme tendensen til utstyrshysteri og elitisme i mange andre hobbyer som også ekskluderer de med dårlig rå.

Skiftende regjeringer har mislykkes med å avskaffe barnefattigdommen til tross for gode intensjoner. Det skorter på politisk vilje og gjennomføringskraft. Dagens regjering er den dårligste i klassen. Det ligger i deres ideologi om markedets og konkurransens altoverskyggende kraft som fremdriftsmekanisme i samfunnsutviklingen. For i dette tankegodset må alltid noen tape. Da blir det ekstra bekymringsfullt at sikkerhetsnettet til barn og unge i de familiene som har tapt i konkurransen er i ferd med å revne på grunn av kostnadene for å kunne delta. 

Tusen kroner for gode karakterer

Bloggeren Anne Brithhttp://annebrith.blogg.no/1483383061_.html kan fortelle oss at hun belønner ungdommene sine med tusen kroner for en sekser på karakterkortet og 500 kroner for en femmer. Diskusjoner om barneoppdragelse oppstår regelmessig i de sosiale mediene og temperaturen i kommentarfeltene er høy. Det interessante med barneoppdragelse er at de fleste voksne oppdrar barn og har erfaringer og dermed har de fleste også sterke meninger. Sånn bør det også være. Barneoppdragelse er noe intuitivt. De fleste foreldre gjør ting riktig og heldigvis er det også slik at det er flere veier til målet. De fleste barn utvikler seg fint i forhold til sitt potensial, evner og anlegg. Det er naturlig at det er slik. Hvis vi ikke hadde hatt en intuitiv kunnskap om hvordan vi oppdrar barn ville vi ikke overlevd som art. Likevel er det endel kunnskap om barns utvikling og barneoppdragelse vi kjenner på bakgrunn av forskning. Mye av denne kunnskapen bekrefter det fornuftige i normal barneoppdragelse. En del forskning gir oss kunnskap om hvordan barneoppdragelse virker. Og en del forskning viser oss hvorfor visse former for barneoppdragelse kan være årsak til skjevutvikling hos barn og være retningsgivende for hvordan vi kan gi foreldre råd for å få utviklingen på skinner igjen. 

Bruk av belønning er et tema som ofte diskuteres i de sosiale mediene. Bloggeren Anne Brith bruker ganske sterke belønninger for gode karakterer på skolen. Mange, også fagfolk, er kritisk til bruk av belønning. Argumentene er at barnet blir avhengig av belønningene og vil slutte å gjøre det de er blitt belønnet for når belønningen opphører og at belønningen er en kunstig ytre motivasjon som hindrer barnet i å utvikle en indre motivasjon til å utføre handlingen. Hvis dette er riktig vil Anne Briths barn slutte med skolearbeidet den dagen de ikke får penger for gode karakterer og de vil ikke bli genuint interessert i skolefagene, bare interessert i å tjene penger. Jeg er slett ikke sikker på at det er så enkelt. 

Hvis vi vender oss mot moderne barnepsykologisk kunnskap ser vi at det ikke er entydige svar på dette. Å få en femmer eller sekser i f.eks. matte forutsetter at man har evner og anlegg for å forstå matte, uansett belønning. Tusenlappen påvirker ikke evnene men er kan være en sterk nok motivasjon til å utkonkurrere andre aktiviteter enn jobbing med matteoppgaver. Det kan altså hende at pengebelønningen er det som skal til for å få en litt lat ungdomsskoleelev til å gidde å jobbe med matte. Men er det noe i kritikken? 

Erfaring viser at det alltid er en risiko for at motivasjonen skal avta når belønningen først kommer etter at handlingen er utført, altså ved slutten av skoleåret etter et helt års hardt arbeid. Det ville vært sikrere om foreldre gir belønning for innsats enn resultat. Da sier det seg selv at belønningen ikke kan være en tusenlapp, for belønning av innsats innebærer at man gir belønning når ungdommen jobber og sliter med matteoppgavene i hverdagen. Siden foreldre vanligvis er den sterkeste påvirkningsagenten for sine barn vil foreldrenes oppmerksomhet, anerkjennelse og oppmuntring være den sterkeste motivasjonen barnet kan få for å anstrenge seg, stå på og forsøke igjen når man mislykkes. Fordelen med denne belønningstrategien er at belønningen gis uavhengig at prestasjon. Barnet vil få foreldrenes oppmuntring selv om man ikke får femmere og seksere til eksamen. Sannheten er jo at ikke alle barn har forutsetninger for å få toppkarakterer på skolen og de trenger belønning for innsatsen minst like mye som en toppkandidat. Ros og oppmuntring for innsatsen innebærer også at foreldrene følger med på ungdommens skolearbeid, viser interesse og kanskje også hjelper til. Når foreldrene viser engasjement og interesse for faget kan det smitte over til ungdommen. En bonuseffekt av dette er at relasjonen mellom foreldrene og ungdommen styrkes og motvirker konflikter som gjerne oppstår i løsrivelsesprosessen mellom ungdom og deres foreldre. 

Kraftige belønninger for prestasjoner øker også stressnivået. Prestasjonskravet fra en selv og prestasjonsforventningene fra foreldrene utgjør en dobbelt dose stress som kan gjøre barn syke. I den senere til har vi hørt om "generasjon prestasjon" og "de sykt flinke" ungdommer som møter veggen og får psykiske helseproblemer.

Debatten om tusen kroner for en sekser er ikke et enkelt for-eller-imot spørsmål. Foreldre kjenner best sine barn. Det kan henne at for Anne Briths barn er det pengebelønningen som skal til for å få toppkarakterer og de lever godt med det. Som barnepsykolog er jeg forpliktet til å peke på potensielle problemer med et slikt regime og peke på alternative måter å motivere barn og unge på. 

Barnevernets taushetsplikt og medienes samfunnsansvar

Publisert som kronikk i Nordlys 27-05-16

Barnevernet er i medienes søkelys regelmessig. Medienes samfunnsoppdrag er å gå makten etter i sømmene og avsløre maktmisbruk, kompetansesvikt og korrupsjon. Det er nødvendig. Men barnevernet har kommet dårlig ut når media formidler sine funn. Et eksempel er fra Tromsø der Fylkesmannen opprettet tilsynssak og avdekket omfattende avvik fra de faglige retningslinjene i et tilfeldig utvalg av saker. Christoffersaken der barnet ble mishandles til døde av sine omsorgspersoner, ti-åringen som sultet i hjel på Mortensrud, Alvdalsaken der fire barn ble seksuelt misbrukt av sine nærmeste er saker der barnevernet ikke grep inn. Felles for disse sakene er at svikten i barnevernet har gått ut over barna. I januar i år demonstrerte ti-tusener i Romania mot norsk barnevern og det var demonstrasjoner i 19 land over tre kontinenter i protest mot barnevernet som kidnapper rumenske barn. Det russiske barneombudet Pavel Astakhov sa i TV-programmet «Spesialkorrespondentene» høsten 2014 at det norske barnevernet stjeler russiske barn for å svekke det russiske samfunnet. Felles for disse sakene er at tiltakene i barnevernets har gått ut over foreldrene.

Hvordan kan barnevernet komme så ensidig dårlig ut. Barneombud Anne Lindbo skrev i en kronikk i Dagbladet den 24 mai med tittelen «Vær varsom om barna». Her minner hun oss om at barnevernssaker ikke bare har to parter: foreldrene og barnevernet, men tre ? med barnet som den tredje og viktigste part. Enkeltsakene formidles på en slik måte at problemene som beskrives generaliseres til å karakterisere hele barnevernet. Leder av pressens faglige utvalg, Kjersti Løken Stavrum sa i Dagsnytt 18 samme dag at det er alvorlig for familien å få en omsorgsovertakelse. Det har hun rett i men det er mye alvorligere for et barn som burde fått en omsorgsovertakelse å ikke få det. Foreldrene er den sterke part uansett hvor ressurssvake de er. Barnet er uskyldig og den ubestridelige svake part.

Den offentlige debatten om barnevernet må nyanseres. Det er ca 50.000 frivillige tiltak som tilbys foreldre og barn i barnevernet og ca 500 omsorgsovertakelser i året, 1% av alle tiltak. Åtte av 10 omsorgsovertakelser er uten store konflikter. De som slås opp som skandaler i media kan telles på en hånd.

Både media og barnevernet kan bidra til å gjøre fremstillingen av barnevernets arbeid mer sannferdig. Så hvordan må media dekke barnevernssaker? De skal ettergå makten og avsløre maktmisbruk og mangel på kompetanse i tråd med sitt samfunnsoppdrag. Men de må avklare hvem eller hva som er maktutøveren i den enkelte sak. Tar man feil kan kritikken ramme galt og barnet sitter igjen som den tapende part. Det er et godt råd å være mistenksom når foreldre som er fratatt barnet roper på rettferdighet for seg selv. Det er en kjent sak at innsikt om egen manglende evne som trygg omsorgsgiver er beskjeden i mange tilfeller. Det er også en kjent sak at det biologiske prinsipp - at det er en egenverdi at barn vokser opp hos sine biologiske foreldre - brukes i betydningen «alltid en egenverdi». Det er det nemlig ikke.

Og hvordan kan barnevernet bidra til en riktigere fremstilling av sitt arbeide? De skal overholde taushetsplikten og benytte seg av opplysningsretten. Hver gang en sak slås opp i media opplever vi at barnevernet avviser å kommentere saken med henvisning til taushetsplikten. Men taushetsplikten er ikke absolutt. Barnevernet har, som andre offentlig instanser opplysningsrett, bl.a. til media. «Barnevernet har som andre offentlige og private instanser behov for å imøtegå uberettiget kritikk og feilaktig negativ omtale» står det i Barne- og familiedepartementets (nåværende Barne- og likestillingsdepartementet) rundskriv Q-24 fra 2005, pkt 6.3.2. Det står også at barnevernet er avhengig av legitimitet og tillit både fra familier med behov for tjenester og befolkningen for øvrig. Barnevernet skal vise tilbakeholdenhet med opplysninger, men taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes «når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig». Dette kan f.eks. være når opplysningene er alminnelig kjent, noe de ofte er i saker der media har gravd fram opplysninger i saken. Det er også slik at hvis foreldrene har formidlet opplysninger til media selv, kan de ikke forvente å være beskyttet av barnevernets taushetsplikt. Barnevernet har også mulighet til å korrigere faktiske feil i opplysninger som er offentliggjort. Når barnevernet kommer fram til at saken ikke skal kommenteres, har det full rett til å informere om regelverk, arbeidsformer og saksbehandling og også vilkårene for det konkrete tiltaket som er til debatt.

Barnevernet har på vegne av samfunnet omsorgsansvaret for barn som ikke kan bo hos sine foreldre. Da kan det ikke risikere å miste legitimitet ved stadig gjentagelse av ensidig negativ og uriktig omtale i media.

 

Delt omsorg

Onsdag 20 april går psykiater Dag Furuholmen til kraftig angrep på Barneombudet og «hennes støttespillere») under overskriften «Løgner om delt omsorg» fordi de har gått mot Regjeringens forslag om å endre barneloven slik at delt bosted skal være førende i barnefordelingssaker. Furuholmen henviser til flere metaanalyser og forskningsprosjekter som viser hvordan delt bosted virker helbredende på barns psykiske helse og relasjonsfremmende på forholdet mellom foreldrene og barna. Samtidig langer han ut mot forskning som trekker motsatte konklusjoner og beskylder dem for dårlig forskning. Derfor må man støtte lovforslaget om å la delt bosted være førende i barnelovgivningen mener han. 

Men dette har lite eller ingenting med saken å gjøre. En lovendring fører til at lovens føring om delt bosted trumfer barns rettssikkerhet som selvstendige rettsobjekter, en folkerettslig seier, nedfelt i Barnekonvensjonen, etter langvarig kamp. Barnets rett til medvirkning i saker som angår dem og «barnets beste» som overordnet hensyn i beslutninger om barn settes til side til fordel for en juridisk føring som begrunnes med ønske om større likestilling mellom foreldrene. De egentlig hensikter pakkes inn i påstanden om at likestilling i barneomsorgen «under normale forhold» er til barnets beste. Vi er alle for økt likestilling mellom foreldrene i barneomsorgen men den må ivaretas og videreutvikles av fedrene slik de har tilkjempet seg stadig flere omsorgsrettigheter de siste ti-årene. Styrking av barnerettighetene har i flere sammenhenger gått ut over foreldrenes rettigheter og det er nødvendig. Den svake parts rettigheter mot den sterkes. Den foreslåtte lovendringen snur på dette og blir et tilbakeskritt i barnerettighetsmessig forstand. Beslutninger om bosted i enkeltsaker må tas med utgangspunkt i en kompromissløs individuell barnefaglig vurdering og med barnets medvirkning som bakteppe.

Ny bok om PMTO (Parent Management - Oregonmodellen)

Elisabeth Askeland, Annett Apeland og Roar Solholm har redigert en etterlengtet bok: «PMTO. Foreldretrening for familier med barn som har atferdsvansker» på Gyldendal Akademisk. Det var på tide, både fordi metoden har vært brukt i femten år i Norge, og fordi debatten om evidensbaserte programmer har tiltatt de senere år. Det beklagelige med debatten er at opponentene, slik innvendingene og argumentene formuleres, ikke kjenner til kjerneelementene i behandlingen, det være seg PMTO, Tidlig innsats for barn i risiko (TiBIR), Aggression Replacement Training (ART), eller De utrolige årene (DUÅ) for å nevne de mest sentrale programmene i Norge for behandling og forebygging av atferdsproblemer hos barn og unge. Det er kanskje ikke så rart, siden det ikke har vært noen bok som helhetlig beskriver teori og praksis ut over manualene og foreldreveilederne.

Så er spørsmålet om boka treffer sitt publikum? For noen, kanskje. For de interesserte «early» og «late adopters» som det heter i implementeringslitteraturen, de som har lyst til å komme i gang, og de som vil vite hva PMTO er. For noen av opponentene, de som av ideologiske grunner får allergiske reaksjoner av ordene «evidens», «manualer» og «randomiserte forskningsdesign», er boka «perler for svin». De står da heller ikke oppført som målgruppe for boka. Det er forutseende.

Møter kritikken

De mest saklige innvendingene mot foreldretrening er fra miljøer som arbeider med tilknytningsvansker og traumer. Antagelsen er at foreldretreningsprogrammer er instrumentelle metoder som ikke er opptatt av barnets psykologiske behov. Temaet er viet ett kapittel i bokas siste del, som viser til nyere forskning om tilknytningskvalitet og foreldretrening, og gir råd om hvordan bekymringer om vold og overgrep kan håndteres. Dette kapitlet sammen med bokas teoretiske beskrivelser for øvrig bør danne utgangspunkt for gjensidig respekt og samarbeid mellom fagfolkene innenfor tilknytningstraume og foreldretreningsområdene.

Negative atferdsmønstre

For å forstå begrunnelsene for fremgangsmåter og metoder i PMTO, redegjøres det innledningsvis for risikofaktorer, beskyttelsesfaktorer, resiliens, utviklingspsykopatologi, utviklingsforløp og utviklingsbaner. Gerald Patterson utviklet SIL-modellen (sosial interaksjon og læringsmodellen) på tidlig 1970-80-tallet som forklaring på utvikling av atferdsvansker. Modellen beskriver hvordan negative atferdsmønstre oppstår mellom foreldre og barn, og kan forklare utvikling av atferdsproblemer. Sentralt i modellen er «tvangsprosessen» (the coercive process), der et uvennlig initiativ møtes med et uvennlig svar som i neste omgang besvares med et nytt uvennlig initiativ. Samspillet eskalerer til sterkere og sterkere konflikt, som i ekstreme tilfeller kan ende med fysisk avstraffelse og vold.

Modellen forklarer både hvordan straffende foreldrepraksis og vold kan utvikle seg og hvordan barnets atferdsproblemer kan forstås. Tvangsprosessen er velkjent i enhver familie der normale konflikter i de daglige gjøremål oppstår regelmessig, men håndteres og stanses uten alvorlig eskalering. I PMTO sees den alvorlige og invalidiserende eskaleringen i sammenheng med karakteristiske trekk hos barnet, foreldrene og familien. Barnets temperament kan gjøre barnet spesielt sårbart for konflikteskalering, mens foreldrenes personlighet eller psykiske tilstand kan påvirke sannsynligheten for å involvere seg i tvangsprosessen . Familiens livssituasjon, fattigdom og arbeidsløshet kan for eksempel påvirke foreldrenes overskudd og toleransegrenser. Boka beskriver kompleksiteten i familie og samspill, og hvordan dette utredes som grunnlag for behandlingen.

Implementeringen er avgjørende

Implementering av et evidensbasert program i tjenesteapparatet er et fag i seg selv. Erkjennelsen av at behandlingseffekten er avhengig av kvaliteten på implementeringen, har ført til at PMTO-ledelsen har nedlagt mye arbeid i å utvikle prosedyrer for vellykket implementering der solid forankring i organisasjonen (Systemmodellen) er nødvendig for å forebygge sammenbrudd. Sammenkobling av de formelle strukturene i både tilbyderens (PMTO) og mottakerens (en kommune) organisasjon med nødvendige kontrakter og formelle vedtak sikrer at dimensjonering, opplæring av personell, vedlikehold av kompetanse og kvalitetssikringssystemer kommer på plass. Gjentatte påstander om evidensbaserte metoder ikke virker, har ikke tatt høyde for manglende implementeringskvalitet hos de programmer som er vurdert.

Konfliktfullt samspill (tvangsprosessen), straffende grensesetting, manglende tilsyn av barnet, mangel på ros og oppmuntring, mangel på sosial kompetanse og problemløsningsferdigheter danner bakteppet hos mange familier med barn med atferdsvansker. Barnets temperament og spesielle behov, foreldrenes psykiske tilstand, oppdragelsesfilosofi og personlighet sammen med familiens livssituasjon danner kontekst for behandlingen. En serie enkeltstudier fra flere foreldretreningsprogrammer og metaanalyser enes om hvilke foreldreferdigheter som reduserer atferdsvansker og fremmer prososial atferd. PMTO inkluderer disse ferdighetene. Ikke overaskende er det relasjonsbygging gjennom emosjonelle kommunikasjonsferdigheter og positivt foreldre-barn samspill som har slike effekter, sammen med forutsigbar grensesetting og praktiske øvelser med barnet.

Gir verktøy

Manualisert behandling møter ryggmargsrefleksiv motstand hos mange. Men manualen er ikke annet enn et hjelpemiddel for å sikre at de virksomme komponentene er med i behandlingen. I PMTO begynner man med å gi foreldrene et ganske enkelt verktøy som man vet gir raske og positive endringer i foreldre-barnrelasjonen. I en konfliktfull situasjon har foreldre tendens til å gi barnet beskjeder på en aggressiv og kommanderende måte. Gode beskjeder gis på vennlige og beskrivende måter med blikk-kontakt og fysisk nærhet. Beskjeden følges opp med tilbakemelding om at man setter pris på at beskjeden ble fulgt.

Forandringer i samspillsmønsteret mellom foreldre og barn er komplisert fordi man må bryte med vaner som er innarbeidet under emosjonelle situasjoner. Derfor legger PMTO stor vekt på rollespill og refleksjon med terapeuten som coach. Innøvde samspillsmønstre tas med hjem til barnet der de prøves ut under trygge omgivelser, diskuteres og justeres i neste behandlingsmøte. Alle hovedkomponenten i behandlingen gjennomarbeides på denne måten.

Kritikk mot grensesetting

Det er kommet innvendinger mot bruk av grensesettingsstrategiene, f.eks. time out, på barn med tilknytningsforstyrrelser og traumer. Forfatterne inntar en ydmyk holdning til problemstillingen, og tilkjennegir at barn med slike historier må vies spesiell oppmerksomhet og omtanke. Samtidig peker de på at PMTO-prosessen leder til at foreldrene tilegner seg sensitivitet overfor barnets signaler. De lærer å være oppmuntrende og å kommunisere med barnet samtidig som de trenes i å regulere egne negative følelser. Relasjonen mellom barnet og foreldrene er snudd fra konflikt til positiv relasjon slik at forutsigbare, rolig og høflig gjennomførte grensesettinger ikke utløser den angsten og frykten hos barnet som kritikerne forventer.

Evidens er et begrep som utløser følelser, evidensbasert praksis likeså. Men import av et behandlingsprogram basert på tilgjengelig forskning og effektstudier fra utlandet utløser behov hos importøren om å la implementeringen ledsages av fortløpende forskning. Det bør oppfattes som etisk forsvarlighet heller enn kritikkverdig. PMTO har fulgt implementeringen med både implementeringsforskning, effektforskning og forskning på effekter i forhold til prediktorer, mediatorer og moderatorer. Denne følgeforskningen er viktig for sannsynliggjøringen av PMTO som virksom behandling og for forståelsen av hvorfor den er virksom. Men den er også viktig ut over PMTO-perspektivet, fordi diagnosemanualene bare presenterer symptomer, debuttidspunkt og varighet av problemene som kriterier for diagnostisering. Effektforskning i kombinasjon med prediktor/mediator/moderator-forskning gir oss på sikt mulighet til å fylle hullene i diagnosemanualene slik at det kan bli mulig å sette differensialdiagnoser og derved i større grad skreddersy behandlingen.

PMTO er vurdert av databasen Ungsinn (http://ungsinn.no). I utdrag av vurderingen av programmet sier Ungsinnpanelet:  «Studien viste at PMTO er en effektiv og virksom behandlingsmetode for familier med barn som har alvorlige atferdsproblemer. Foreldre og lærere i PMTO-gruppen rapporterte om mindre utagerende atferd hos sine barn sammenlignet med dem som mottok annen type behandling. Resultatene synes å vedvare ett år etter avsluttet intervensjon. PMTO bygger på en allment akseptert teoretisk og forskningsmessig base, og tiltaket er grundig evaluert i flere land og også i Norge ved RCT studier. Det er utarbeidet gode rutiner for kvalitetssikring av tiltaket. Programmet klassifiseres som et dokumentert virksomt tiltak på evidensnivå 4 med dokumentasjonsgrad 4 (****)».

 

Barn som middel til å nå politiske mål

Artikkelen er skrevet i samarbeid med Magne Raundalen.

Kronikk i Nordlys 3.2.16

Den 29.12 2015 sendte Justis og beredskapsdepartementet ut til høring 40 forslag til innstramninger i utlendingslovgivningen med det overordnede formål å gjøre Norge så lite attraktivt som mulig. Høringsfristen går ut den 9 februar. Ett av forslagene er at enslige mindreårige asylsøkere bare skal få midlertidig beskyttelse til de er 18 år. Det midlertidige oppholdet gir ikke rett til familiegjenforening. Da skal de få fornyet beskyttelsesvurdering ut fra ordinære vurderinger av behovet for beskyttelse. Dersom de ikke lengre har behov for beskyttelse skal de transporteres ut av landet og tilbake til opprinnelseslandet. Å gjøre Norge mindre attraktivt er den eneste begrunnelsen for innstramningene. I høringsbrevet heter det: «Dagens regler for enslige mindreårige asylsøkere kan gi incitamenter for at barn sendes av gårde på lange, farefulle reiser». De er blitt kalt «ankerbarn» fordi man ser for seg at når barna får ankerfeste i Norge, kommer foreldrene etter. Så langt har 95% av de enslige mindreårige asylsøkere fått permanent oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. De fleste av barna kommer fra krigsherjede land og er reelle flykninger og i de fleste tilfellene blir det ikke søkt om gjenforening sier en representant fra UDI til VG. Ankerbarnas eksistens er altså en konstruksjon, kynisk brukt for å gjøre Norge lite attraktivt for folk i nød.

Hittil har Norge altså valgt en praksis som er i overensstemmelse med både menneskerettighetene, barnekonvensjonen, anerkjente etiske argumenter og barnefaglig kunnskap. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) Artikkel 8 sier: «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse». I bloggen Lex Superior sier juristen Ulrik F. Thynes i en kommentar til Art. 8: «Familielivet er også vanskelig å skille fra hjem og privatliv, beskyttelsen går dog noe videre spesielt når det gjelder familiebånd i forbindelse med asylsaker, barnevernssaker o.l.». Forslaget tangerer i hvert fall grensen for mangel på respekt for Art. 8.

I Barnekonvensjonens Art 9 nr. 1 står det: «Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje». I Art. 10 står det: «I samsvar med partenes forpliktelse etter artikkel 9 nr. 1 skal søknader fra et barn eller dets foreldre om å reise inn i eller ut av en parts territorium med henblikk på familiegjenforening behandles av partene på en positiv, human og rask måte». Det er åpenbart at dette betyr at man skal legge til rette for familiegjenforening og ikke aktivt hindre det.

I NRK TVs program Torp den 26.1 sa filmregissør Margareth Ohlin i forbindelse med hennes forrige film der hun intervjuer enslige mindreårige asylsøkere at man ikke kan bruke mennesker for å nå politiske mål. Her refererer hun til filosofen Immanuel Kants ene kategoriske imperativ: «Man skal alltid behandle et menneske som et mål i seg selv og aldri som et middel til å nå andre mål». Imperativet ligger til grunn for et grunnleggende menneskesyn vi har hatt i Norge fram til nå. Vi skal ikke bruke folk for egen vinnings skyld. Regjeringens innstramningsforslag gjør nettopp det.

I Barnekonvensjonens Artikkel 3 heter det: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Men barns beste er en relativ størrelse. Det nytter ikke å komme trekkende med generelle ord og vendinger. Man må konkret til verks. Fra et barnefaglig ståsted er det ikke til barn beste å leve i usikkerhet og uforutsigbarhet ved bare å gi dem midlertidig opphold. Det er ikke til barns beste å utsette dem for fornyet beskyttelsesvurdering ved fylte 18 år og risikere å bli rykket ut av de sosiale nettverk de har fått under oppholdet i Norge og sendt ut til ukjente forhold i hjemlandet. Det er ikke til barns beste å hindre dem i å vokse opp med sine foreldre ved å nekte gjenforening. Regjeringen burde i stedet foreslått at søk etter deres foreldre med sikte på gjenforening skulle intensiveres ? av hensyn til barns beste.

Folkehelseinstituttets Rapport nr 11, 2009 om enslige mindreårige asylsøkere «Avhengighet og selvstendighet» slår fast at ungdom som har kontakt med familie i Norge har færre psykiske plager enn de som ikke har det. Rapporten slår også fast at enslige unge flyktninger har vært utsatt for mange alvorlige risikofaktorer og det er en svært høy forekomst av depresjon og post traumatiske stressplager blant dem. Disse plagene kan bli kroniske hvis de forblir ubearbeidet. FNs barnekomité, som overvåker landenes forsømmelser av Barne-konvensjonen, har påpekt ved flere anledninger at Norge i sterkere grad må styrke tiltakene for å sikre tilfredsstillende psykologisk og psykiatrisk omsorg for traumatiserte, asylsøkende barn, særlig de som kommer alene. Komitéen har også måttet løfte Barnekonvensjonens diskrimineringsparagraf mot oss i denne sammenheng. For noen av oss oppleves dette som intenst skammelig.

hits