Om utopi i barnepolitikken.

Skrevet sammen med Barnepsykolog Magne Raundalen

I Dagbladet den 29 august advarer Prof. Eivind Meland mot å tro at det å skape en traumefri barndom vil forebygge psykiske helseplager og rus i ungdom og voksen alder. I stedet slår han et slag for individuell behandling av psykiske helseproblemer og rus. Advarselen kommer etter en kronikk i Dagbladet den 25 august av Byrådsleder i Oslo Inga Marte Thorkildsen og Hovedstyremedlem i Oslo Høyre Bård Standal.

Utgangspunktet er at Thorkildsen/Standal referer fra Vincent Felitti og medarbeideres berømte studium Adverse Childhood Experience (ACE) der de samlet data fra ca 17400 pasienter ved Center for Disease Control (CDC) om hvordan barndomsopplevelse har påvirket helsen som voksne.

Kronikken til Inga Marte Thorkildsen og Standal tar spesielt for seg sammenhengen mellom traumeopplevelser og rus. Personer med traumeopplevelser debuterer tidligere og har større sannsynlighet for å utvikle rusproblemer enn andre. Hittil har det vært vanlig å se på rus, enten som en sykdom eller som karakterbrist og selvvalgt løsaktighet. Reaksjonen fra samfunnet har vært straffeforfølgelse.

Konsekvensene av ECE-studien har vært at rusproblemer etter traumeopplevelser i stedet tolkes som en ubevisst eller villet lettelse fra smerten i de posttraumatiske. Rusbruken blir dermed en lært og smertefull mestringsstrategi. De helsepolitiske konsekvensene av denne forståelsen er selvfølgelig å motvirke at barn utsettes for traumeopplevelser. Forfatterne foreslår traumebehandling, livsmestringstrening og hjelp til bolig og arbeid, men først og fremst å styrke barnevern og skole.

Meland kaller dette for utopisk barnepolitikk. Han hevder at omsorgsovertakelse eller støttetiltak med avlastningshjem osv. ikke er til barns beste. Derimot er det påvist sier han, at kompetanse-tiltak for foreldre virker.

Vi for vår del vil hevde at de fleste omsorgsovertakelser i Norge er vellykkede og har vært helt nødvendige for å redde barnets liv og helse på grunn av vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Foreldretrening med evidensbaserte programmet kan være meget vellykkede, men hvis barnet har vært utsatt for alvorlige traumer er det forskning som tyder på at barnet kan bli motstandsdyktige mot behandling. Det beste man kan gjøre da er å stanse traumene, og det vil ofte dessverre være å ta barnet ut av familien så raskt som mulig.

Ny rystende forskning hører hjemme her. I korthet konkluderer en rekke terapiforskere på en overbevisende måte at tidlig hjelp må bli kjernepensum i all barnepsykologi, fordi terapiforskning klart viser at de ikke klarer å hjelpe dem som kommer til terapitimen med en smadret barndom. Et godt eksempel er en studie av flere soldater med omfattende traumer som ble vår terapioptimisme til del, bortsett fra dem som bar på en rasert barndom. De hadde formet hjernenettverk som var resistente mot dagens terapitilbud. Budskapet fra barna var klart: "Se meg nå. Help meg når det hjelper"

En barnepolitikk som tar sikte på å redusere forekomsten av traumer hos barn ved å styrke barnevernet, redusere fattigdom og forebygge traumer er ikke utopi men realistiske og nødvendige politiske målsetninger.

 

 

 

Fra Charles Darwin til Sylvi Listhaug

I 1859 utga Charles Darwin sin mest kjente bok: "Artenes opprinnelse" eller som dens fulle tittel var: "Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg, eller begunstigede rasers opprettholdelse i kampen for tilværelsen". Hovedbudskapet i boka var at arter utvikler seg gjennom naturlig utvalg. Prinsippet er egentlig ganske enkelt. Det vil alltid oppstå naturlig variasjon av egenskaper og trekk i en art, f.eks. ved mutasjon. Mutasjon er spontane og varige forandringer i en arts gener. For eksempel ble noen sjiraffer født med lengre hals enn de andre individene i arten. Hvis denne egenskapen gjorde at individene fikk tak i blader som hang høyere opp i trærne kunne disse "nye" individene overleve. Hvis individene med kort hals, av en eller annen grunn, fikk vanskeligere tilgang til mat, ville de langhalsede individene formere seg mer mens det ville bli færre av de korthalsede og vi ville stå igjen med én "ny"art. Ny i anførselstegn fordi slike forandringer tar meget lang tid, kanskje titusener av år.

 

Men hva har dette med overskriftens spørsmål å gjøre? Hva er sammenhengen mellom Darwins teori om det naturlige utvalg og Sylvi Listhaug? Jo, misbruk av Darwins vitenskapelige funderte teori om artenes utvikling til å bli en sosialpolitisk ideologi, sosialdarwinismen. Strengt tatt hentet ikke sosialdarwinismen sin legitimitet fra Darwins utviklingslære men fra Jean Baptiste de Lamarck. Lamarck var før Darwin ute med sin utgave av utviklingslæren. Det de hadde til felles var at de var overbevist om at artene utviklet seg, men de var uenige om hvordan. Lamarck mente at gener forandret seg som følge av ervervede egenskaper. Eksemplet med sjiraffens hals blir av Lamarck forstått som at de sjiraffer som strakte hals og bestrebet seg på å nå de øverste bladene på trærne endret sine gener slik at avkommet kunne nyte godt av forfedrenes forbedrede egenskaper. Smedens barn får store hender er et omkvede som illustrerer det samme. Lamarcks teorier om artenes utvikling smittet over på det sosiale og politiske området gjennom neo-lamarckismen. Forbedrede egenskaper gjennom konkurranse på arbeidsmarkedet, i økonomi og sosiale forhold ville gjøre samfunnet bedre. I dette bildet antok man at konkurranse mellom individer førte til samfunnsmessig fremskritt. Konkurranse stimulerte til bedre egenskaper og hele samfunnet ville bli bedre fordi de som tapte gikk til grunne og kvaliteten på de som vant ble bedre.

 

Ayn Rand tok dette perspektivet helt ut i sin filosofi «objektivismen». Sentrale politikere på norsk høyrefløy har latt seg inspirere av Ayn Rand. Høyres Torbjørn Røe Isaksen var fasinert av Rand i ungdomsårene. FrP?s Siv Jensen, tidligere partieier Carl I Hagen og Sylvi Listaug dyrker Rand i sin politiske virksomhet. Objektivisme er læren om egoisme og individualisme. Egoisme dreier seg om å tenke og handle på en måte som tar sikte på å fremme ens eget ve og vel og som tar hensyn til andres ve og vel bare når det tjener egeninteressen. Derfor ønsker f.eks. regjeringen å finansiere hjelp til flykninger «der de er» fordi hjelpen de er villig til vil gi dem tjener regjeringens flyktningpolitikk.

 

Ayn Rand mente at mennesket er født «tabula rasa», dvs med blanke ark. Mennesket har derved uante muligheter når man "dyrker skaperånden, viljen til å stå på, produsere og få ting til å skje" for å sitere FrPU?s tidligere leder Atle Simonsen. Prososiale tendenser, spesielt altruisme, er en sykdom som er påført oss av samfunnet og må fjernes, sier Rand. Politisk kontroll som hindrer individet i å oppnå egeninteressen må fjernes. Mennesket som «det høyeste dyr» må prestere for å gagne seg selv og samfunnet fortsetter hun. Når Sylvi Listhaug beskyldes for egoisme når hun f.eks. nekter å bidra til å avlaste Italia med flyktningestrømmen fra Libya eller når hun foreslår å snu redningsbåtene og sende flykningene tilbake dit de kom fra, er det ingen beskyldning for henne fordi egoisme er en nødvendig politisk egenskap. FrPs og regjeringens opphevelse av restriksjoner på bruk av vannscooter med toppfart på 130 km/timen i indre farvann er også eksempel på politisk egoisme. Hensyn til andre er underordnet egeninteressen. Statlig regulering av scooterkjøring er brudd på individualismen.

 

I tråd med Ayn Rand fremmer egoisme både individet og samfunnet. Logikken er at det fører til en bedre verden hvis mennesket tillates å fremme sine egeninteresser uten å bry seg om virkningen på andre fordi alle andre også vil fremme sine egeninteresser. Markedsøkonomien er basert på det samme prinsippet. En rasjonell aktør i markedsøkonomien er definert som en person med egeninteresser. Markedet er en samling av slike aktører. Rettferdighet har ingen plass i markedsøkonomien.

 

Opposisjonen i Norge beskylder regjeringen for aktivt å ?ville ha? økte forskjeller. Representanter for høyresiden svarer at det ikke er så farlig med økte forskjeller dersom de lavtlønnede også får bedre økonomi. Men dette er ikke nødvendigvis å ?ville ha? forskjeller. Det er en helt naturlig konsekvens av en neo-lamarckantistisk tenkning ispedd retorisk hensyn til de svakeste.

 

Høyresidens politiske filosofi lener seg altså mot en misforstått utgave av Darwins utviklingslære om det naturlige utvalg, utlagt av Jean Baptiste de Lamarck som læren om artenes utvikling gjennom ervervede egenskaper, overført fra genutvikling til samfunnsutvikling av neo-lamarckistene og laget til et moderne politisk system av Ayn Rand. Det er liten grunn til å angripe Sylvi Listhaugs og andre på ytterste høyre fløys private moral for deres gjentatte egoistiske utspill. Det er riktigere å kritisere deres misforståtte  ideologi.  

 

 

 

 

 

 

Norsk kultur og kristne verdier

Publisert i Nordlys den 18.8.17

Politikerne konkurrerer om hvilket parti som har opsjon på den norske kultur. Debatten har gitt mange rare forslag fra geitost og torvtak til demokrati og likestilling. Eksemplene som fremkommer i debatten bærer preg av forslagsstillerens subjektive synsing etterfulgt av protester fra andre som synes noe annet. Men politiske ønsker om å bevare det norske er også farlig. Det er uklare grenser mellom en uskyldig debatt om norske kulturuttrykk og nasjonalisme. Vi ser det i fremveksten av ny-nazisme, høyre-populismen i vestlige demokratier, i Ungarn, i Polen og hos Trump. Og nå driver høyrekreftene debatten i Norge med venstresiden noe motvillig hengende etter for ikke å tape debatten og dermed stemmer.

Hva menes med verdier? Det må være det som er verdifullt. Norske verdier er hva som er verdifullt for Norge.

Men noe av det mer spesielle i debatten er kampen om kristendommen. At Krf fronter kristendommen som grunnmuren i norsk kultur er vel ingen overraskelse, Men det hele startet med det ustoppelige tordenskrall Sylvi Listhaugs religiøse bekjennelser med bestemorens kors rundt halsen og partienes besøk hos Visjon Norges sommerkonferanse.

Kristne verdier er det som er verdifullt for kristendommen. Jeg meldte meg ut av Statskirken da jeg var i begynnelsen av 20-årene. Jeg kunne ikke støtte de kristne verdiene og absolutt ikke tro på dem. Vi finner dem f.eks. i dogmet om verdens tilblivelse: Gud skapte verden på seks daget og hvilte på den syvende for seks tusen år siden. Han ødela den og valgte ut hun- og handyr av alle dyrearter og lot dem overleve i Noahs ark. Adam og Eva var med. Vi finner de kristne verdiene i befalingene som styrer kristenheten. "Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler" er en av dem. Denne befaling sendte misjonærer ut til folkeslag som trodde på andre guder og ble de største kulturimperialister verden har sett. Med løfter om evig liv lokket de folk til døpefonten og ødela deres opprinnelige kultur og levesett. "Du skal ikke ha andre guder enn meg!"er en annen verdi. Advarselen har ført til forfølgelser og drap gjennom hele historien. Norge ble som kjent kristnet med ei øks. Nerven i kristendommens trosgrunnlag er at Jesus ble født av en jomfru, hevdet at han var Guds sønn, gjorde noen mirakler, ble erklært gal og ble spikret fast til det korset som Listhaug har symbolsk hengende rundt halsen, drept men våknet opp fra døden og reiste til sin far, Gud, som bor i himmelen. Kristenheten venter fremdeles på at han skal komme tilbake til jorden og dømme levende og døde. De troende skal sendes til himmelen og de andre til helvete. Det var vanskelig for meg å akseptere disse kristne verdiene da jeg var ung og det er det fremdeles.

Politikerne hevder at den norske kulturen bygger på den kristne arv. Hva har vi da arvet? Vi har arvet det beksvarte syn at alle barn er født syndige og må frelses. Det førte til en barneoppdragelse i voldens og forsakelsens tegn, i moderne tid forkynt med kraft av biskop Ole Hallesby i sin berømte radiotale i 1954 der han befalte foreldre å tukte sine barn. Den velsignede volden ble først avviklet da moderne barnepsykologi trådte inn på arenaen med forskningsbasert kunnskap om barns utvikling og behov. Vi har arvet det pussige syn at man kan få forlatelse for sine synder dersom man bekjenner dem til en prest, riktignok mest brukt hos katolikkene, men som ligger som et støvete bakteppe også hos protestantene. Vi kan bare ane hvor mye dævelskap som er begått i kristen visshet om å få tilgivelse. Vi har arvet et kvinnesyn fra heksebrenningens tid da selvstendige og dyktige kvinner ble brent på bålet, en holdning som langsomt er blitt drevet tilbake med langvarig og hard kamp for likestilling og likeverd. Kampen er ennå ikke over.

Hva med de 10 bud?  Når vi ser bort fra de to første er de tilforlatelige, snusfornuftige leveregler som neppe er sprunget ut av kristen tro og dogmer men heller ut av dagligdagse erfaringer med organisering av et samfunn. Hva med budskapet om nestekjærlighet? Evnen til empati, kjærlighet til sine nærmeste og godhet for andre mennesker er en egenskap hos menneskearten som har vært en forutsetning for å overleve som art og er etablert hos oss lenge får kristendommen ble religion.

Er det mulig å finne det typisk norske? Norge så helt annerledes ut i f.eks. 1814 da vi fikk grunnloven, 1905 da vi ble selvstendig nasjon, 1940 ved krigsutbruddet, 1945 da krigen var over, 1968 da ungdomsopptøyene kom, 1994 da vi nedstemte medlemskap i EU og i 2017 for å nevne noen årstall. Norge fremstår forskjellig på alle områder. Er det noe i det hele tatt som er felles for alle disse årstallene innen språk, hva som var i fokus i samfunnsdebatten, innvandring, flyktningsituasjonen, matvaner, ferievaner, politikk, økonomisk situasjon, forskjeller mellom folk, idrettsprestasjoner, barneoppdragelse, musikk, teater, TV og religion for å nevne noen uttrykk som vi kan kalle kulturelle? Alt er forskjellig. Så hva er da den typisk norske kultur, det vi vil bevare? Alt og ingenting. Norsk kultur er det som folk som bor i Norge tenker, gjør og mener til enhver tid. Og den holdningen er det vi bør bevare.  

Fraværsgrense til besvær

Publisert i VG Nett den 20.7.17

For et skoleår siden innførte regjeringen nye fraværsgrenser i videregående skole. Elever med mer enn 10 prosent udokumentert fravær har ikke rett til halvårsvurderinger i faget eller standpunktkarakter. Og selvfølgelig virket det. Nedgangen i fraværsdager på nasjonalt nivå er på 40% og for timer på 33%. Statsråd Torbjørn Røe Isaksen er henrykt. De fleste toneangivende medier er også fornøyde. Dagbladet og Aftenposten koster til og med på seg en moralistisk vri når de henviser til den traurige hverdag for noen og enhver av oss som må karre oss på jobb selv om vi ikke alltid har lyst. Videregående skoleelever kan ikke være noe unntak. De er voksne mennesker som frivillig har valgt å gå på videregående skole.

 

Men bør vi være så fornøyde? Sammenligningen med arbeidslivet halter. Hvis vi ikke holder ut en kjedelig jobb kan vi i prinsippet bytte jobb. Når en videregående skoleelev mistrives på skolen kan han i prinsippet ikke bytte skole eller lærer. Fullføring av videregående er inngangsporten til utdannelse, jobb og trygg økonomi. Og skolen er det eneste offentlig virkemiddel i dannelsesprosessen for nasjonens barn og unge og som skal sikre samfunnet inntekter til vedlikehold av velferdsstaten. Da må det stilles krav til skolen om å tilby et opphold som alle nyttiggjøre seg.

 

Det har man ikke lykkes med. En betydelig gruppe elever orker av en eller annen grunn ikke å gå på skolen. Inntil de nye fraværsreglene trådte i kraft. Da trosset mange av dem ubehaget og møtte opp. Kommentariatet i mediene filosoferer over om nærværet kan få dem til å innse at skolen ikke er så verst likevel. At de strengt tatt har tatt feil. En slags a-ha opplevelse. En alternativ og mer sannsynlig opplevelse vil være at fraværsreglene påfører de hjemvendte ungdommene strekt ubehag fordi det foregår noe på skolen som er vanskelig for dem. Tvangsoppmøtet kan derfor like gjerne oppleves som offentlig organisert tortur som en salvelsesfull nytelse de ikke visste om.

 

Det er nemlig gode grunner til at noen elever ikke orker å møte opp på skolen og som ikke fjernes ved å tvinge dem dit. Skolen er pålagt å tilrettelegge undervisningen slik at den er tilpasset den enkelte elevs behov. Det greier den ikke. Noen elever faller utenfor og det er grunn til å tro at disse er blant ?skulkerne?. Vi vet også at mange ungdom sliter med psykiske helseplager. Det trenger ikke være direkte relatert til skolen men plagene føles også på skolen. Noen av oss har, uten hell, argumentert overfor Utdanningsdirektoratet med at skolen må ha kompetanse i gjenkjenning av psykisk helseplager hos barn og unge og vite hva som skal gjøres med dem. For selv om plagene skulle ha opprinnelse andre steder er det på skolen de kan lindres når eleven er på skolen. Men noen helseplager er direkte knyttet til skolen. Mobbing kan føre til angst og depresjon og må løses av skolen. Prestasjonsangst må løses av skolen. Dårlig pedagogikk skaper frustrasjon og nervøsitet for ikke å forstå faget og må også løses av skolen. Alt dette og mere til er årsaker til at noen elever ikke orker å møte opp. Men nå tvinges de inn i det.

 

Norsk skole plages av noen problematiske kjennetegn. Som eneste yrkesgruppe insisterer lærerne, deres organisasjoner, støttet av Utdanningsdirektoratet, på å ha metodefrihet. Læring som fag har solid forskningsforankring. Man vet hvordan barn og unge lærer og hvordan de ikke lærer. Et tilfeldig besøk i en skoleklasse vil avsløre metoder som vi vet ikke virker i hvert fall ikke på alle, f.eks. elever med konsentrasjonsvansker eller distraherbare, som er deprimerte eller som er utagerende. Metodene velges ikke fra forskningsbaserte metodearsenaler, de velges ut fra lærerens preferanser. Lærerne bør i stedet insistere på å få velge fritt blant virksomme metoder, ikke bare velge fritt blant metoder. Antallet av elever som mister læringsutbytte vil da synke sammen med fraværet.

 

Når fraværsreglene skal evalueres må man ikke bare studere fraværsstatistikk og gjennomsnittskarakterer. Man må inkludere forekomst av psykiske helseplager, mobbing og brukerfornøydhet. Skolens oppgave er også å lære elevene å like å lære. Mislykkes man med dette vil tvangsframmøtte elever lære å hate å lære enda mer. Det går ikke bare ut over karakterer og trivsel men også ut over holdninger til skole og utdanning. Holdninger som de også tar med seg ovenfor egne barn.

 

Fornyet oppvekstperspektiv på barnevernet

Magne Raundalen, barnepsykolog

Willy Tore Mørch, professor emeritus

Torleiv Rognum, professor rettsmedisin

 

Vi velger å starte denne kronikken med vårt forslag til ny betegnelse på vårt barnevern. Av flere grunner som vi vil argumentere for i artikkelen, foreslår vi at norsk barnevern heretter heter «Trygg og Forsvarlig Oppvekst», TFO, med tilsvarende tittel på den nye loven som kommer.

Går vi over 100 år tilbake i tid, det vil si 1898, fikk vi vergerådsloven som den gang ble betegnet som verdens første eksplisitte lov for å beskytte barns oppvekst. Den var vår fremsynte riksadvokat Bernhard Getz sitt storverk. Før den tid hadde riktignok Christian den Femte i sin lov av 1687 formulert straff for foreldres vold mot sine barn dersom «de sønderslaar deris legeme» og at de skulle få straff som om gjerningspersonen var en ukjent. Dog måtte de dømmes analogisk som det het, etter dyrevernlovens spesifikasjoner av straff for  ulike, konkrete skader påført dyr.

I året 1953 ble vergerådsloven erstattet av Barnevernloven. Den ble igjen revidert i 1992, og stadig gjenstand for nye formuleringer fram til denne dag hvor forslag til ny lov er sendt Stortinget. Det som var spesielt nytt fra Getz handlet om å fjerne barnekriminalitet fra straffeloven og oppbygging av forbedringsanstalter og skolehjem, samt vurdere straff eller støtte til foreldre som i ulike grader forsømte sine barn. Hans formuleringer om at vi ikke kunne straffe barna to ganger bør huskes: det vil si først ved å unnlate å sørge for en trygg barndom, dernest sette dem i fengsel når vi så resultatet av våre forsømmelser.

Barnevernlovene er preget av nyorienteringer med spesiell referanse til ny barnekunnskap, særlig barnepsykologi og barnepsykiatri. Det gjaldt både kunnskap om skadepotensialer av vold, omsorgssvikt og mishandling  og kunnskap om virksomme hjelpe- og støttetiltak til familien og barna. Om det sistnevnte moment, hjelp og støtte, kan vi minne om at det i ekspertutvalgets NOU 2012 -5: «Bedre beskyttelse av barns utvikling», ble foreslått å pålegge foreldre visse evidensbaserte hjelpetiltak med det for øye å bedre foreldrepraksis, slik at de kunne unngå at barnevernet hentet barnet ut av familien. Forslaget ble først tatt til følge av nåværende regjering.

Vi har ved flere anledninger hevdet at den svenske pedagogen Ellen Key som ble berømt fra i år 1900 ved å erklære det kommende hundreåret for «Barnas Århundre», fikk rett. Og vi har også påpekt at løftemekanismene for en bedre barndom bygget på kunnskapen om barn, lovgivningen for barn og fortellingene om barn som gikk rett til menneskenes hjerter. Selvsagt spilte den gradvis bedrede velferd en viktig rolle som bakteppe for Barnas Århundre.

Det er derfor på mange måter et paradoks i foregangslandet Norge at nettopp barnevernet er blitt utsatt for tsunami-lignende bølger av kritikk og angrep. Vi vil ikke gå dypt inn i denne materien i denne artikkelen. Kun nøye oss med å si at henting av barn ut av familien er det mest alvorlige staten gjør i vårt land i fredstid, og lettvinte vurderinger og såkalte handlekraftige grep, kan skade hele barnevernets omdømme.

Blant de forhold vi vil kommentere, og inkorporere på alvor i vårt nye oppvekst-fokus, er at de stadig sterkere formuleringer om barnevernets rolle i forebygging med tiltenkt ansvar for alle kommunens barn med henblikk på en trygg og forsvarlig oppvekst, blir realisert. Vi vil hevde at det er et faktum at dette aldri er blitt tatt tilfølge. For bare å ta ett eneste eksempel her, kan vi nevne at barnevernet ikke har hatt så meget som en lillefinger med i kampen som førte til nedgangen fra 101 barn som ble drept i trafikken på 70-tallet, til 1 ? ett ? barn i 2015! Rettsmedisinerne har drevet systematiske studier av skademekanismer. Sammen med ingeniører har de en nullvisjon for dødsulykker. Resultatet er en radikalt forbedret trygging av barn i bil. Foreldreopplysning om riktig montering av barnesetene og sikker pakking av bilen inngår som en viktig del av dette initiativet. Derimot har vi innen rettsmedisinen problematisert at vi ikke har klart å nærme oss en nullvisjon for de påførte og unngåelige tap av barneliv i Barnas Andre Århundre.

 

Målet med forslaget om nytt navn, og dermed storsatsning på det viktigste i vårt ansvar for nasjonen barn, har et moralsk og et politisk fundament. Det moralske handler om at barn skal ha det bra fordi de er barn, og derved er de vårt ubetingede ansvar. Dernest vil forslagstillerne understreke at våre fremste økonomer, både nasjonalt og internasjonalt, har argumentert for at det å sikre gode oppvekstforhold hører til de mest lønnsomme investeringer i det moderne samfunn. Vi har valgt å understreke at vi alltid må ha med begge perspektiver, og derfor har vi kalt det dobbeltsporet.

Vern og Forebygging er to ord som har fulgt samtalen vår om beskyttelse av barn i mer enn femti år. Og de er blitt hørt og sett som gode ord. Men tiden har gått, farten har økt og ny kunnskap har tikket inn, og ordene er, hos oss i alle fall blitt slitt -  nedslitt. Vern er nesten blitt som å sette opp en vegg av finér, eller parallelt med autovern. Å forebygge gir assosiasjoner til tunge sandsekker før flom, så vi kan gå og legge oss og sove trygt. Det nye forslaget skal fronte en proaktiv kamp for barns beste, ta ansvar for tidens nye og banebrytende kunnskap om barns utvikling og helse, og at barn skal få den beste hjelpen til rett tid. Det skal handle om et fellesforstått ansvar for alle barn i nasjonen Norge.

Samtidig som vi understreker oppvekstperspektivet som faglig og daglig fundament for vår offentlige beskyttelse av nasjonens barn, vil vi signalisere at vi vil komme med nye utspill om form og innhold for det formål. Blant annet vil vi utarbeide et forslag om å tredele dagens satsning: hjelpe-seksjonen skal bistå familiene i stort og smått og følge nøye med i alle barns levekår i kommunen, myndighets-seksjonen skal være tungt faglig rustet til det vanskeligste arbeidet når oppveksten skal vurderes som ikke god nok og barnet hentes ut av familien, og tilslutt vil vi ha en egen seksjon til den mest forsømte gruppen, nemlig ungdommene, det vil si en egen ungdoms-seksjon med spesialiserte medarbeidere.

For å åpne opp kommunikasjonen mellom familiene og de styrende vil vi utarbeide et forslag til en «familiemelding». Det vil si melding fra barnefamiliene til kommunen om både godt og dårlig, forslag til bedring og endringer av levekårene for barna og mulighet for selv å be om hjelp. Vi tenker oss at familiene får et nokså åpent og lettfattelig skjema som de anonymt eller navngitt, etter eget valg, kan sende til kommunens oppvekstseksjon (det nye barnevernet) og seksjonen skal i sin tur sammenfatte «årets familiemelding» og sende den til kommunestyret. Vi kommer tilbake med detaljene.

Videre vil vi foreslå at det etableres et Oppvekstfond av en betydelig størrelse i det såkalte oljefondet, med retningslinjer for kommunene for å søke tilskudd. Helt tilslutt i denne omgang vil vi understreke at vi ser for oss at arbeidet med en Trygg og Forsvarlig Oppvekst for nasjonens barn styres faglig og strømlinjet fra Staten, og med statens penger alene.

hits