hits

Skilsmisseboliger

Nettavisen skrev om «skilsmisseboliger» den 14.12, en boligløsning for familier med barn der foreldre har skilt lag. Andre medier har fulgt opp. Løsningen går ut på at barna har sitt eller sine soverom med gang, bad og bod midt mellom to leiligheter der foreldrene bor hver for seg. Dørene mellom barnas rom og leilighetene til foreldrene kan låses til den forelderen som i øyeblikket ikke har samvær med barnet. Løsningen er oppfinnsom og kanskje smart, men fortjener en grundigere diskusjon om de mulige ulempene som den kan innebære.

Den diskusjonen kan ikke tas uten å minne om debatten som raste om delt bosted tidligere i år. Mannsforum, som er en forening som fremmer menns rettigheter i barneomsorgen gikk hardt ut med påstander om at konfliktnivået mellom foreldrene ble redusert, barnas psykiske helsetilstand ble bedre og relasjonen mellom barna og foreldrene ble styrket ved at barna bodde hos begge foreldrene i stedet for bare hos den ene. «Forskning viser» var begrunnelsen og de henviste til en serie forskningsrapporter som skulle dokumentere påstandene. En av rapportene, Warshak-rapporten fra 2014 var en av rapportene det ble henvist til. Warshak-rapporten forsøkte å demme opp for den stadig økende oppfatning blant både lek og lærd at det er skadelig for små barn å overnatte hos far etter samlivsbrudd. Hovedkonklusjonen i rapporten er imidlertid at verken delt bosted eller overnatting hos samværsforelderen er skadelig for barn, heller ikke for små barn. Debatten førte forøvrig til en endring i barneloven der delt bosted står oppført først av flere løsninger og blir tolket som at dette er den foretrukne løsningen.

Kritikerne av delt bosted har argumentert med at det er slitsomt for barn å flytte fra den ene til den andre forelderen annen hver uke og at ordningen forutsetter at det er noenlunde fredelige forhold mellom foreldrene siden den krever nært samarbeid om barna. Når man går gjennom forskningen forøvrig på området fremkommer det at konfliktnivået bør være lavt for å lykkes. Det er også vanskelig å finne belegg for at delt bosted har de helbredende virkninger som tilhengerne påstår. I California og Australia der lovgivningen fremhever delt bosted i teksten ble dette ofte løsningen for familier der betingelsene ikke var tilstede. Oppfølgingen av 100 barn i California med delt bosted der foreldrene var i konflikt med hverandre viste at barna ble nedstemte, trakk seg tilbake, hadde høyere grad av sykelighet og var mer aggressive enn andre barn.

 Så hva med de nylig foreslåtte skilsmisseboligene? De løser åpenbart problemet med at barna ustanselig må flytte fra den ene til den andre. Den løser problemet med to sett av tøy og leker og de kan beholdet de samme lekekameratene og gå på samme skole. Men hvilke virkninger har det på barna at mor og far bor på hver side av soverommet dersom foreldrene er i konflikt? Risikerer de å bo midt mellom to skyttergraver. Øker den intime boløsningen risikoen for at barna blir brukt i maktkampen mellom dem, et fenomen vi vet forekommer i konfliktfylte skilsmisser? Hvordan påvirker det foreldrenes forhold til hverandre at de møtes i korridoren daglig? Kan det utløse krig? Og vi må også spørre hva som kan skje når den ene foreldre skaffer seg ny kjæreste som trer inn i intimiteten som boløsningen innebærer. Kan en slik boligblokk bli stigmatisert og barna som bor der blir mobbet? Får barna den ro og trygghet de trenger etter at mor og far har gått fra hverandre?

Slik er skilsmisseboligene tenkt å være:

Vi vet ikke. Når forholdet mellom foreldrene er konfliktfritt og det råder fred og fordragelighet kan alle bostedsløsninger sikkert fungere, også denne. Den kan til og med ha fordeler ved seg. Men hvor ofte foregår en skilsmisse konfliktfritt? Ikke ofte. Men det skjer. Vi kan tenke oss ektepar som har langsomt innsett at de har glidd fra hverandre og begge er enige om at det er best for alle å gå hver til sitt. Vi kan også tenke oss et par som ikke tror det er sunt å henge sammen i 50 år. Mennesket trenger variasjon og mannen er skapt for å spre sine gener. Et slikt par tenker kanskje at de bidrar til artens utvikling når mannen sprer genene sine til flere kvinner og at kvinnen yter sin skjerv med å motta gener fra flere menn. Det er kanskje noen, men ikke mange. Og så har vi selvfølgelig de som skiller seg fordi de er forbannet på hverandre av en eller annen grunn, men som er fornuftige nok til å bli ferdig med det og slutter fred av hensyn til barna. Og det er jo bra.

Skilsmisseboligene er foreløpig på planleggingsstadiet. Vi kan jo ikke se bort fra at de kan passe fint for noen spesielt interesserte.

Illustrasjon: Link Arkitektur

Maktbalanse og fredsprisen

Under Fredsprisutdelingen i år satt statsminister Erna Solberg og smilte fårete og unnlot å klappe i de passasjer fra prisvinnerens tale som ikke var i overensstemmelse med Norges og NATOs atompolitikk. Den baserer seg på at det må være likevekt eller maktbalanse i atomvåpenstyrke for å kunne oppnå reduksjon av våpenarsenalene. Dette er blitt en sannhet, nærmest en naturgitt doktrine, som ingen politikere ser ut til å stille spørsmål ved.

Men er det sant at mennesker i konflikt må være i maktbalanse for å redusere eller løse konflikten? Vi kan se at det er en slags logikk i påstanden. Hvis den ene parten ?gir seg?, altså ensidig reduserer våpenarsenalet ser vi for oss at motparten kaster seg over taperen og uskadeliggjør ham. Derfor må man for all del ikke la motparten få inntrykk av at man er svakere enn oss. Det er en ganske barnslig teori. Som småbarn i sandkassa som slår hverandre i hodet med spaden før de lærer hvordan man løser problemer. Men spørsmålet er om den er sann ? denne teorien.

La oss for sakens skyld forestille oss at toppolitikerne i NATO-landene er medlemmer av menneskearten. Det er ikke meningen å være sarkastisk. De er selvfølgelig mennesker men det er ofte slik at vi sjelden tenker på dem som mennesker, bare som politikere. Automater som henter kunnskap fra partiprogrammene og sannhet fra levra, det organ noen av dem snakker fra. Men hvis vi altså tenker oss at de er mennesker, må vi også anta at de fungerer som mennesker. Det trivielle er jo at de spiser og sover, har sex, koser med barna sine og tar et glass vin til maten. Men løser de konflikter også som mennesker flest gjør det? Vi må tro det. Men mennesker løser vanligvis ikke konflikter ved å oppkonstruere maktbalanse for deretter vekselvis å knige ned konflikten, (som busser gjør med høyden for at vi skal få kortere avstand opp til inngangstrinnet.

Nei, mennesker flest løser ikke konflikter på denne måten. Mennesker flest løser konflikter ved at den ene parten, den kloke, legger ned stridsøksa, shaker hands og blir enige med den andre om hvordan man skal omgås hverandre i framtida. Vi ser ikke at den andre parten, den dumme, svarer med å plante neven i fjeset på den kloke. I alle fall meget sjelden. Og hvis det skjer kan vi være sikre på at den dumme, han som slår, enten er full, går på stoff eller er mentalt ute av balanse.  

Siden mennesket deler mesteparten av sitt genetiske materiale med andre dyr, f.eks. hunden kan det være lærerikt å skjele til hvordan hunder løser eventuelt ikke løser konflikter. Når to hunder, gjerne hanhunder møtes kan det oppstå konflikt. Bevares. De kommer innledningsvis i maktbalanse ved å snerre, bykse mot hverandre, glefse og bjeffe så eierne haler i halsbåndene for å forhindre katastrofe. Da kan to ting skje. Det ene er at den ene hunden, den kloke, legger seg ned slik at maktbalansen oppheves. Den andre hunden, den dumme, blir som regel klokere og trolig litt forundret legger den seg ned også, mens de slikker hverandres ører. Konflikten er over. Det andre som kan skje er at begge hundene, de dumme, intensiverer maktbalansen, snerrer, bykser, glefser og bjeffer enda mer så eierne ramler i bakken av skrekk. Konflikten er ikke løst. Det er krig.

Budskapet fra barnepsykologen er at toppolitikerne bør gjøre som de normale menneskene og kloke hundene. Den klokeste legger seg ned først og den andre kommer etter. Hvis atommaktene, NATO og statsminister Erna Solberg hadde visst hvordan normale mennesker og kloke hunder vanligvis løser konflikter kunne hun smilt ekte og applaudert for de passasjer i fredsprisvinnerens tale som da hadde vært i overensstemmelse med Norges og NATOs atompolitikk. 

Ørefik som "skuls"

«En god gammeldags ørefik er noe de aller fleste mannfolk forstår», sa Frp-statsråd Per Sandberg om å svare på seksuell trakassering til VG her om dagen. Han utdyper rådet sitt med å si at «..han har forståelse for at det kan være vanskelig å klappe til sjefen, men at det kan være nødvendig.». Det er vel kanskje greit å vite at han forstår hva en ørefik betyr hvis han som medlem av den politiske elite, sjef og maktmenneske en gang i fremtiden skulle trakassere noen med en ærekrenkende atferd. Rådet kom trolig fra levra som er FrPs eneste kjente sannhetskilde i motsetning til «sosionomgnål og forskning» som er gammeldags ifølge FrPs akademiske oppmann Christian Tybring-Gjedde i Dagsnytt 18 her forleden.

Men at Sandberg vet hva en ørefik betyr fikk vi egentlig en anelse om da vi leste i hans egen biografi «Mot min vilje» at han var nødtvunget til å be om unnskyldning etter at han ble idømt 3000 kroner i bot for å ha skallet ned en asylsøker på fest. Hva asylsøkeren lærte av behandlingen vites ikke. Det er uklart om Sandberg er villig til å utvide de trakassertes repertoar til også å omfatte nedskalling. Det vi imidlertid vet er at ørefiker og kanskje også nedskalling kan være straffri som reaksjon på ærekrenking, som i juridisk språk heter retorsjon som er latin og betyr «å dreie tilbake». Bestemmelsen i straffelovens § 228 dreier seg i midlertid om at en legemsfornærmelse eller ærekrenkelse kan være straffri dersom den er gjengjeldt med omtrent samme mynt slik at saken er «skuls». Sextrakasseringen, som i høyeste grad er ærekrenkende, blir altså straffri dersom den gjengjeldes med en handling som er jevnbyrdig med ærekrenkelsen. En ørefik kan altså «skulse» sextrakassering ifølge jurister.

Nok av jus. Hva med de samfunnsmessige implikasjonene av å gjengjelde en ærekrenkelse med en ørefik. Nestleder i Arbeiderpartiet Hadia Tajik velger en politisk innfallsvinkel. Det skal ikke være opptil den enkelte kvinne å ta tak i seksuell trakassering, sier hun. Dette er et samfunnsproblem som må løses politisk ved f.eks. å etablere lavterskeltilbud for å melde fra om seksuell trakassering og å inkludere vern mot seksuell trakassering i likestillingsloven, tiltak som er en rettstat verdig.  

Fra en barnepsykologs ståsted fortoner Sandbergs metode seg som spesielt uheldig. Gjengjeldelse som foretrukket reaksjonsform har preget de mørke sider av barneoppdragelsen i århundrer. «Du må ta igjen gutt» har vært mantra hos den autoritære forelder uten å reflektere over at å bruke vold i rettferdighetens tjeneste legitimerer vold og bidrar til mer vold i samfunnet. Vi vet at FrP har vært tilhengere av fysisk avstraffelse av barn helt til det siste og fremdeles er det enkeltpersoner fra den kanten som forsnakker seg. Vi skal ikke glemme at det bare er 12 år siden Høyesterett avklarte en gang for alle at fysisk avstraffelse i oppdragende øyemed er straffbart etter den såkalte «klapsedommen». Tilhengerne har argumenterer med at de slår for at barnet skal forstå alvoret, ikke ulikt Sandbergs argumentasjon, men de reelle grunnene er annerledes. Intervjuer med foreldre slår entydig fast at slagene ble gitt i sinne fordi barnet hadde krenket dem som foreldre ved å være ulydige og at de mangler alternativer.

Strengt tatt er Sandbergs metode og fysisk avstraffelse av barn to sider av samme sak. Den krenkede kan bruke vold. Men når det er makten som krenker er den voldelige gjengjeldelse lovlig mens når makten er krenket er gjengjeldelsen ulovlig. Juridisk må det kanskje være sånn og det er en viss logikk i det. Men bør vi anbefale å bruke metoder som skader samfunnet som virkemiddel for å løse et annet samfunnsproblem? FrP ønsker denne strategien på flere områder. For eksempel mener de å skjerpe staffene reduserer kriminalitet, til tross for at vi vet at hard straff øker risikoen for gjentagelse av straffbare handlinger. For å stanse den økende volden i videregående skoler foreslår de å samle de voldelige ungdommene i egne klasser, til tross for at all tilgjengelig forskning forteller oss at volden øker når de samles.

Dannelse er et skjellsord hos ytterste høyre fløy. Likheten mellom barneoppdragelse og det å styre landet bør være å ha dannelse som grunnpilar. Dannelse i betydningen å være bevisste, engasjerte, myndige, handlekraftige og ansvarlige deltagere i det samfunnet vi lever i, for å sitere filosofene Per Bjørn Foros og Arne Johan Vetlesen i boka «Angsten for oppdragelse». Da blir beslutningene til beste for både individ og samfunn. Det motsatte er autoritær paternalisme med disiplinering som metode: «Gi ham en ørefik så slutter han å trakassere». «Bur de kriminelle inne så blir vi kvitt dem», «Samle dem i egne klasser så plager de ikke de andre elevene» er meget gode eksempler.    

Om utopi i barnepolitikken.

Skrevet sammen med Barnepsykolog Magne Raundalen

I Dagbladet den 29 august advarer Prof. Eivind Meland mot å tro at det å skape en traumefri barndom vil forebygge psykiske helseplager og rus i ungdom og voksen alder. I stedet slår han et slag for individuell behandling av psykiske helseproblemer og rus. Advarselen kommer etter en kronikk i Dagbladet den 25 august av Byrådsleder i Oslo Inga Marte Thorkildsen og Hovedstyremedlem i Oslo Høyre Bård Standal.

Utgangspunktet er at Thorkildsen/Standal referer fra Vincent Felitti og medarbeideres berømte studium Adverse Childhood Experience (ACE) der de samlet data fra ca 17400 pasienter ved Center for Disease Control (CDC) om hvordan barndomsopplevelse har påvirket helsen som voksne.

Kronikken til Inga Marte Thorkildsen og Standal tar spesielt for seg sammenhengen mellom traumeopplevelser og rus. Personer med traumeopplevelser debuterer tidligere og har større sannsynlighet for å utvikle rusproblemer enn andre. Hittil har det vært vanlig å se på rus, enten som en sykdom eller som karakterbrist og selvvalgt løsaktighet. Reaksjonen fra samfunnet har vært straffeforfølgelse.

Konsekvensene av ECE-studien har vært at rusproblemer etter traumeopplevelser i stedet tolkes som en ubevisst eller villet lettelse fra smerten i de posttraumatiske. Rusbruken blir dermed en lært og smertefull mestringsstrategi. De helsepolitiske konsekvensene av denne forståelsen er selvfølgelig å motvirke at barn utsettes for traumeopplevelser. Forfatterne foreslår traumebehandling, livsmestringstrening og hjelp til bolig og arbeid, men først og fremst å styrke barnevern og skole.

Meland kaller dette for utopisk barnepolitikk. Han hevder at omsorgsovertakelse eller støttetiltak med avlastningshjem osv. ikke er til barns beste. Derimot er det påvist sier han, at kompetanse-tiltak for foreldre virker.

Vi for vår del vil hevde at de fleste omsorgsovertakelser i Norge er vellykkede og har vært helt nødvendige for å redde barnets liv og helse på grunn av vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Foreldretrening med evidensbaserte programmet kan være meget vellykkede, men hvis barnet har vært utsatt for alvorlige traumer er det forskning som tyder på at barnet kan bli motstandsdyktige mot behandling. Det beste man kan gjøre da er å stanse traumene, og det vil ofte dessverre være å ta barnet ut av familien så raskt som mulig.

Ny rystende forskning hører hjemme her. I korthet konkluderer en rekke terapiforskere på en overbevisende måte at tidlig hjelp må bli kjernepensum i all barnepsykologi, fordi terapiforskning klart viser at de ikke klarer å hjelpe dem som kommer til terapitimen med en smadret barndom. Et godt eksempel er en studie av flere soldater med omfattende traumer som ble vår terapioptimisme til del, bortsett fra dem som bar på en rasert barndom. De hadde formet hjernenettverk som var resistente mot dagens terapitilbud. Budskapet fra barna var klart: "Se meg nå. Help meg når det hjelper"

En barnepolitikk som tar sikte på å redusere forekomsten av traumer hos barn ved å styrke barnevernet, redusere fattigdom og forebygge traumer er ikke utopi men realistiske og nødvendige politiske målsetninger.

 

 

 

Fra Charles Darwin til Sylvi Listhaug

I 1859 utga Charles Darwin sin mest kjente bok: "Artenes opprinnelse" eller som dens fulle tittel var: "Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg, eller begunstigede rasers opprettholdelse i kampen for tilværelsen". Hovedbudskapet i boka var at arter utvikler seg gjennom naturlig utvalg. Prinsippet er egentlig ganske enkelt. Det vil alltid oppstå naturlig variasjon av egenskaper og trekk i en art, f.eks. ved mutasjon. Mutasjon er spontane og varige forandringer i en arts gener. For eksempel ble noen sjiraffer født med lengre hals enn de andre individene i arten. Hvis denne egenskapen gjorde at individene fikk tak i blader som hang høyere opp i trærne kunne disse "nye" individene overleve. Hvis individene med kort hals, av en eller annen grunn, fikk vanskeligere tilgang til mat, ville de langhalsede individene formere seg mer mens det ville bli færre av de korthalsede og vi ville stå igjen med én "ny"art. Ny i anførselstegn fordi slike forandringer tar meget lang tid, kanskje titusener av år.

 

Men hva har dette med overskriftens spørsmål å gjøre? Hva er sammenhengen mellom Darwins teori om det naturlige utvalg og Sylvi Listhaug? Jo, misbruk av Darwins vitenskapelige funderte teori om artenes utvikling til å bli en sosialpolitisk ideologi, sosialdarwinismen. Strengt tatt hentet ikke sosialdarwinismen sin legitimitet fra Darwins utviklingslære men fra Jean Baptiste de Lamarck. Lamarck var før Darwin ute med sin utgave av utviklingslæren. Det de hadde til felles var at de var overbevist om at artene utviklet seg, men de var uenige om hvordan. Lamarck mente at gener forandret seg som følge av ervervede egenskaper. Eksemplet med sjiraffens hals blir av Lamarck forstått som at de sjiraffer som strakte hals og bestrebet seg på å nå de øverste bladene på trærne endret sine gener slik at avkommet kunne nyte godt av forfedrenes forbedrede egenskaper. Smedens barn får store hender er et omkvede som illustrerer det samme. Lamarcks teorier om artenes utvikling smittet over på det sosiale og politiske området gjennom neo-lamarckismen. Forbedrede egenskaper gjennom konkurranse på arbeidsmarkedet, i økonomi og sosiale forhold ville gjøre samfunnet bedre. I dette bildet antok man at konkurranse mellom individer førte til samfunnsmessig fremskritt. Konkurranse stimulerte til bedre egenskaper og hele samfunnet ville bli bedre fordi de som tapte gikk til grunne og kvaliteten på de som vant ble bedre.

 

Ayn Rand tok dette perspektivet helt ut i sin filosofi «objektivismen». Sentrale politikere på norsk høyrefløy har latt seg inspirere av Ayn Rand. Høyres Torbjørn Røe Isaksen var fasinert av Rand i ungdomsårene. FrP?s Siv Jensen, tidligere partieier Carl I Hagen og Sylvi Listaug dyrker Rand i sin politiske virksomhet. Objektivisme er læren om egoisme og individualisme. Egoisme dreier seg om å tenke og handle på en måte som tar sikte på å fremme ens eget ve og vel og som tar hensyn til andres ve og vel bare når det tjener egeninteressen. Derfor ønsker f.eks. regjeringen å finansiere hjelp til flykninger «der de er» fordi hjelpen de er villig til vil gi dem tjener regjeringens flyktningpolitikk.

 

Ayn Rand mente at mennesket er født «tabula rasa», dvs med blanke ark. Mennesket har derved uante muligheter når man "dyrker skaperånden, viljen til å stå på, produsere og få ting til å skje" for å sitere FrPU?s tidligere leder Atle Simonsen. Prososiale tendenser, spesielt altruisme, er en sykdom som er påført oss av samfunnet og må fjernes, sier Rand. Politisk kontroll som hindrer individet i å oppnå egeninteressen må fjernes. Mennesket som «det høyeste dyr» må prestere for å gagne seg selv og samfunnet fortsetter hun. Når Sylvi Listhaug beskyldes for egoisme når hun f.eks. nekter å bidra til å avlaste Italia med flyktningestrømmen fra Libya eller når hun foreslår å snu redningsbåtene og sende flykningene tilbake dit de kom fra, er det ingen beskyldning for henne fordi egoisme er en nødvendig politisk egenskap. FrPs og regjeringens opphevelse av restriksjoner på bruk av vannscooter med toppfart på 130 km/timen i indre farvann er også eksempel på politisk egoisme. Hensyn til andre er underordnet egeninteressen. Statlig regulering av scooterkjøring er brudd på individualismen.

 

I tråd med Ayn Rand fremmer egoisme både individet og samfunnet. Logikken er at det fører til en bedre verden hvis mennesket tillates å fremme sine egeninteresser uten å bry seg om virkningen på andre fordi alle andre også vil fremme sine egeninteresser. Markedsøkonomien er basert på det samme prinsippet. En rasjonell aktør i markedsøkonomien er definert som en person med egeninteresser. Markedet er en samling av slike aktører. Rettferdighet har ingen plass i markedsøkonomien.

 

Opposisjonen i Norge beskylder regjeringen for aktivt å ?ville ha? økte forskjeller. Representanter for høyresiden svarer at det ikke er så farlig med økte forskjeller dersom de lavtlønnede også får bedre økonomi. Men dette er ikke nødvendigvis å ?ville ha? forskjeller. Det er en helt naturlig konsekvens av en neo-lamarckantistisk tenkning ispedd retorisk hensyn til de svakeste.

 

Høyresidens politiske filosofi lener seg altså mot en misforstått utgave av Darwins utviklingslære om det naturlige utvalg, utlagt av Jean Baptiste de Lamarck som læren om artenes utvikling gjennom ervervede egenskaper, overført fra genutvikling til samfunnsutvikling av neo-lamarckistene og laget til et moderne politisk system av Ayn Rand. Det er liten grunn til å angripe Sylvi Listhaugs og andre på ytterste høyre fløys private moral for deres gjentatte egoistiske utspill. Det er riktigere å kritisere deres misforståtte  ideologi.